Inspirert av Arnulf Øverland.
I 1931 holdt Arnulf Øverland et foredrag med tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage». Vi har latt oss inspirere og kaller herved inflasjon den ellevte landeplage. Andre vi kjenner til kaller inflasjon «appalling» (forferdelig/motbydelig) og «en forbrytelse mot menneskeheten» (se intervju med Alisdair Macleod her).
«Hvaffornoe?», tenker du kanskje; «Vi har da alltid hatt inflasjon, det fungerer jo helt greit!?». Nei, vi har ikke alltid hatt inflasjon og tro oss når vi sier at inflasjon er roten til alle våre problemer, både her i Norge og i verden for øvrig.
Inflasjon er et fenomen vi har lært å leve med siste 50 år og som med tiden har blitt sett på som normalt og en nødvendighet for økonomisk vekst og velstand. Akademikere, politikere og massemediene tuter oss ørene fulle om at inflasjon er bra, vi trenger inflasjon for at vår sivilisasjon skal utvikle seg og blomstre. Alternativet er stagnasjon. Vel, det kunne ikke vært lenger fra sannheten.
Sannheten er at det er ingen ting normalt med inflasjon. Det rammer oss alle og det rammer planeten, for når en økonomi MÅ vokse for at ikke alt skal rakne, skjønner vi hvor overforbruk av ressurser kommer fra. Inflasjon er heller ikke nødvendig for vekst og velstand. Vi kaller derfor inflasjon den ellevte landeplage, inspirert av Arnulf Øverland. Mens vi holder oss til Øverland som inspirasjonskilde:
«Du må ikke sove»
Sitatet er fra Arnulf Øverlands dikt med samme tittel fra 1937. Han mente å advare oss mot nazismen og det som skulle komme. Hverken politikere eller folk hørte etter den gangen; de sov. De reagerte først når det var for sent.
Vi sover nå også. Eller er livet så hektisk at vi ikke rekker å stoppe opp og reflektere? Det er faktisk slik at inflasjonen spiser opp verdien på pengene våre. Og nei, tro ikke at en lønnsøkning nå og da kompenserer for tapt kjøpekraft. Det skal mye til for at en lønnsøkning skal holde følge med det mylderet av prisøkninger som går inn i konsumprisindeksen (se graf nedenfor). Et stort problem med konsumprisindeksen (KPI) er at gjennomsnittet av alle prisøkninger i Norge kokes ned til ett eneste tall. Og dette ene tallet styrer alt; lønnsøkning, leiepriser, renten osv.
Kilde: SSB, tabell 03013
Har du noen gang stilt deg følgende spørsmål: Hvem tjener egentlig på inflasjon?
Vi kan røpe at det ikke er deg!
Hvis svaret ditt er staten, still så dette oppfølgingsspørsmålet: Har staten et motiv for ikke å fortelle oss den hele og fulle sannhet om de faktiske prisøkningene? Altså, å konstruere KPI slik at tallet alltid er så lavt som overhodet mulig og mye mindre enn det vi faktisk opplever?
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv»
Sitat Arnulf Øverland, samme dikt.
Folk som lever på en beskjeden inntekt og sliter med å betale regninger, og samtidig håper at de kan ta med barna på ferie i år, er de som blir hardest rammet av inflasjon. Som vi har skrevet tidligere, holder lønningene aldri tritt med inflasjonen. Trygd og pensjon gjør det i hvert fall ikke! Staten gir med én hånd og tar med den andre.
Har man mye penger er kanskje ikke inflasjon et problem? Man kan investere pengene sine og håpe at avkastningen gjør at pengenes kjøpekraft holder tritt med inflasjonen.
Dette er en utrygg måte å spare på. Selv om aksjemarkedet har hatt enorm avkastning i mange år, er det ingen garanti for at det vil fortsette å vokse. Man tar altså risiko med kapitalen sin. Hvis markedet stuper, forsvinner pengene som skulle sikre en komfortabel pensjonisttilværelse. Husk at selv pensjonen vår påvirkes av aksjemarkedet – især den private pensjonsforsikringen – men også statens pensjonsfond er forvaltet med risiko. Det hadde ikke behøvd å være slik! I en tid UTEN inflasjon, ville man kunne legge pengene på et trygt sted og ta dem frem igjen når de trengtes.
Tjener man mye penger er kanskje inflasjon heller ikke noe stort tema. En lønnsøkning på 5% for en inntekt på 2 mill. (f.eks. statlig lederlønn) utgjør vesentlig mer penger enn for en inntekt på 500.000. Like fullt spises lønnsøkningen opp av inflasjon dersom man bruker den ekstra lønnen på å kjøpe seg nye varer og tjenester.
Problemet er bare at de fleste ikke tjener mye eller har mye penger. Det nytter heller ikke å spare på gamlemåten, dvs. putte pengene under madrassen. Nei, for å opprettholde levestandarden blir folk tvunget til å ta opp gjeld. Det finnes i dagens system ikke noe alternativ. Man må bli gjeldsslave for å holde tritt med prisøkningene. Vi ser det tydeligst i boligsektoren. Bankene låner ut, villig vekk, og gnir seg i hendene over å få enda en kunde. Prisveksten bejubles av eiendomsmeglere og -utviklere. For alle oss andre er det en katastrofe. En par med 700.000 hver seg i lønn får låne 7.000.000 i banken! Hvordan skal man greie å betale dette tilbake noen gang? Skal barna arve gjelden? Hva om boligmarkedet faller?
Er det riktig at bare fordi man har mye eller tjener mye at man må «tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv?» Noen synes kanskje det. Men tenk da på følgene av en slik utvikling. Jo flere som faller under gjeldsåket, mister sparepengene sine, opplever reallønnsnedgang, jo hardere og vanskeligere blir livet for folk. Tror vi at åpne, tillitsfulle, egalitære nordmenn kan fortsette det bekymringsløse livet? Hvordan vil det påvirke det landet vi er så glade i?
One Number to Rule Them All
Konsumprisindeksen, dette ene tallet, avgjør skjebnen til alt og alle. Staten har kokt ned prisinflasjonen på alle varer og tjenester til ett eneste tall – et gjennomsnitt. Problemet er at ingen er gjennomsnittlig, ingen har et forbruk nøyaktig lik gjennomsnittet. Fordelingen er dessuten høyst diskutabel. Vi har alle forskjellige behov, ut fra inntekt, alder og familiesituasjon.
For en ung familie som skal kjøpe bolig er boligprisen det sentrale. For en familie med beskjeden inntekt er prisutvikling på matvarer og daglige utgifter det sentrale. For en pensjonist er kanskje dagligvarer og en tur til Syden i ny og ne det viktige.
Og ut fra dette ene tallet skal alt reguleres.
Om ikke svarene på disse spørsmålene er åpenbare, er Arnulf Øverland sine ord relevante – ‘Du må ikke sove’. Og hvis du sover, er det kanskje på tide å våkne.
Inflasjon er en skatt. Den raner folk som bruker av sin tid på å jobbe for å opptjene kjøpekraft. Den er ikke tilfeldig, det er en villet politikk fra statens side. Inflasjon bidrar til at staten får økte skatteinntekter. Og den som har kontroll på seddelpressen har alltid tilgang på nytrykte penger, nemlig staten.