Penger er livsnerven i en økonomi. Vi får penger i betaling for utført arbeid som vi deretter bruker til å skaffe oss varer og tjenester. Penger kan også spares til forbruk en gang i fremtiden. Vi har i en tidligere artikkel (Hvor sunne er egentlig pengene våre?) vist at de pengene vi har i dag blir ‘spist opp’ av inflasjon ved at verdien smuldrer bort over tid.
Det å spare til fremtidig forbruk er derfor egentlig ganske risikabelt – vil prisene stige så mye at vi uansett aldri greier å spare nok til å kjøpe det vi ønsker oss (leilighet f.eks.)?
Tema for denne artikkelen er en videreføring av forrige artikkel: Vi skal snakke om kjøpekraft.
It's the Money, Stupid
Mye i livet handler om kjøpekraft. Vi bruker av vår tid og energi når vi jobber. Som motytelse mottar vi en kompensasjon for innsatsen, nemlig lønn for strevet – i form av penger.
De fleste moderne mennesker dyrker ikke maten sin selv, spinner ikke egen ull, eller bygger seg hus av eget tømmer. Vi kjøper. Alt. Derfor bør vi være veldig opptatt av kjøpekraft. Mange er villige til å gå til streik for høyere lønn (økt kjøpekraft), og vi er rasende på høye strømpriser, drivstoffpriser og alt som spiser opp kjøpekraften vår.
Kjøpekraft er enkelt sagt pengene (fratrukket skatt og prisstigning) vi bruker på å anskaffe oss det vi trenger og ønsker oss. Tjener man mye penger har man større kjøpekraft, og kan anskaffe varer med høyere pris enn om man har lav kjøpekraft.
Hva er det i økonomien som gjør at alt for mange opplever at kjøpekraften svekkes?
To typer kjøpekraft
Det finnes to typer kjøpekraft. Uttrykkene har sin opprinnelse fra engelsk og kalles:
Earned Purchasing Power (EPP) og Phantom Purchasing Power (PPP).
På norsk kan vi kalle EPP for opptjent kjøpekraft og PPP for «fantom»-kjøpekraft, som vi oversetter til kunstig kjøpekraft.
Forskjellen på de to typene kjøpekraft blir sjelden eller aldri nevnt. Det er ille – særlig fordi forskjellen på disse er så avgjørende for en økonomi og samfunnet generelt.
Det er en vesentlig mangel i dagens valuta- og banksystem at det ikke skilles på de to typene kjøpekraft. Begge typer burde vært klart definert!
Opptjent kjøpekraft – å jobbe for pengene
Opptjent kjøpekraft er penger vi tjener ved å bruke av vår tid og energi (på å jobbe) for å skaffe oss kjøpekraft (penger). Dikteren A. O. Vinje sa en gang at penger er størknet svette. Sannsynligvis uten å vite det, definerte Vinje hva opptjent kjøpekraft dreier seg om – eller hva det burde dreie seg om!
Vi har langt på vei forlatt prinsippet om at ærlig arbeid lønner seg i dagens samfunn. Det viser seg i den enorme økningen av kunstig kjøpekraft.
Kunstig kjøpekraft - private banker trykker penger ut av ingenting
Når du som privatperson eller som eier av en bedrift går i banken for å låne penger, får du penger utbetalt til konto. Disse pengene er veldig langt fra «størknet svette». Kunstig kjøpekraft er det de private bankene - gjennom lovlige bokføringskunster - tryller fram fra løse luften når de utsteder lån. Et sted rundt 92 – 95% av alle nye penger (kreditt) skapes av de private bankene gjennom slike bokføringstriks.
Merk at bankene egentlig ikke trykker penger, det kan bare sentralbanken gjøre. Bankene skaper kreditt (også kalt kredittpenger). Det er avgjørende å kjenne til denne forskjellen.
Kort forklart holder bankene kun deler av pengene de låner ut som reserve. De har kun en liten andel (gjerne 10%) på konto i form av innskudd fra kunder eller andre likvide midler. Bankene har nemlig ikke pengene de låner ut på konto på forhånd.
Når bankene innvilger et lån, blir pengene skapt der og da. De fantes ikke tidligere. Ingen har jobbet for dem. Ingen produkter er produsert.
Dette kan de gjøre ved et enkelt bokføringstriks, såkalt dobbel bokføring. Bankene fører opp lånet, ved noen tastetrykk, på sin balanse som en eiendel samtidig som pengene for lånet føres som en forpliktelse (gjeld). Dette er nå penger låntaker kan disponere.
Bakgrunnen for å skape penger ut av ingenting hviler på forutsetningen om at lånet skal betjenes av en fremtidig inntekt (evne). Mesteparten av pengene som finner veien ut i økonomien er altså nye penger, basert på et løfte om å betjene et lån ut fra fremtidig inntekt.
Dette kalles på engelsk for Fractional Reserve Banking (red. anm: vanskelig å oversette til norsk). Det er dette systemet som gjennomsyrer hele vårt økonomiske system.
Det er kritisk å forstå forskjellen mellom opptjent og kunstig kjøpekraft. Begge typer kjøpekraft jager de samme varene og tjenestene. Det skilles ikke på hvor kjøpekraften kommer fra når vi anvender pengene. Den kunstige kjøpekraften øker pengemengden, driver opp prisene og stjeler kjøpekraft fra de som har brukt av sin tid og energi på å opptjene seg kjøpekraft gjennom ærlig arbeid.
Noen vil kanskje påpeke at de fleste av oss har lån – faktisk mer enn noensinne. Spiller det da noen rolle om noen av pengene er tjent med «svette» og andre skapt med tastetrykk? Svaret finner du nedenfor.
Førstemann-til-mølla (eller Cantillon-effekten)
Har det noe å si hvem som får tilgang til ny-trykkede pengene først? Kan det tenkes at ikke prisene stiger like mye og i samme tempo?
Cantillon-effekten, også kjent som relativ inflasjon, beskriver nettopp dette fenomenet. Cantillon-effekten er endringen i relative priser grunnet en endring i pengemengden. Uttrykket 'førstemann-til-mølla' er kanskje den beste måten å beskrive effekten på norsk.
Kjennskap til Cantillon-effekten er nødvendig for å forstå fullt ut hvordan kunstig kjøpekraft ikke påvirker prisene likt i et samfunn.
Uttrykket stammer fra Richard Cantillon som var en irsk-fransk økonom og forfatter på 1700-tallet. Mellom 1710 og 1720 investerte han i, og hjalp senere med finansieringen av, John Laws Mississippi Company. Han tjente seg søkkrik gjennom sine politiske og forretningsmessige forbindelser i Frankrike.
Cantillon-effekten innebærer at de som først får tilgang på ny-trykkede penger (kunstig kjøpekraft) har størst fordel av kjøpekraften. De kan bruke pengene før prisene ellers i samfunnet stiger, og dermed oppleve maksimal effekt av sin kjøpekraft. Tenk derfor på det som førstemann-til-mølla; når flere skal bruke et gode (= penger) gjelder det å stå først i køen.
I Norge har vi sett dette gjennom den enorme prisoppgangen på boliger. Selv mennesker med begrenset økonomi får låne store summer i banken, noe som for øvrig har ført til at nordmenn er blant verdens mest forgjeldede folk. Boligselgere og byggebransjen nyter godt av tilgangen på de nye, lånte pengene. Deretter tar det lang tid før pengene sakte, men sikkert spres i den generelle økonomien og driver opp prisnivået. Vi ser det i våre dager med tydelig økning i konsumprisindeksen.
Pengetrykkingen innebærer at ærlig arbeid har en betydelig ulempe fordi den opptjente kjøpekraften utvannes gjennom bank-alkymi. Taperne er altså de med fast inntekt og pensjonister. Altså stort sett de fleste av oss.
Vi blør kjøpekraft
Kjøpekraften på pengene våre har falt jevnt og trutt siden begynnelsen av 1970-tallet. Vi formelig blør kjøpekraft.
Vanlige arbeidere med fast inntekt og folk med sparepenger straffes. Prisinflasjonen spiser opp kjøpekraften. Innskuddsrenten skal riktignok kompensere for tap av kjøpekraft. Men når innskuddsrenten er 0% og offisiell inflasjon over 5%, ja da kjøper pengene 5% mindre hvert år.
Svetten har kanskje størknet når pengene er tjent, men pengenes fremtidige kjøpekraft blør sakte, men sikkert ut.