Artikkel av HOWARD H. BUFFETT, amerikansk kongressmedlem fra Nebraska (1943 - 1949, 1951 - 1953)
(Gjenopptrykt fra The Commercial and Financial Chronicle, 6. mai 1948)
Er det en sammenheng mellom menneskelig frihet og penger som kan innløses i gull? Ved første øyekast kan det virke som om penger hører hjemme i økonomiens verden og menneskelig frihet i den politiske sfæren. Men når du husker at en av de første handlingene til Lenin, Mussolini og Hitler var å forby individuelt eierskap av gull, begynner du å ane at det kan være en forbindelse mellom penger, innløselige i gull, og den sjeldne skatten som kalles menneskelig frihet.
Når du også finner ut at Lenin erklærte og demonstrerte at en sikker måte å velte den eksisterende samfunnsordenen og innføre kommunisme var ved å trykke papirpenger, blir du igjen slått av muligheten for en sammenheng mellom gullbaserte penger og menneskelig frihet.
I så fall bør vi som amerikanere absolutt kjenne til denne sammenhengen. Vi må finne den, selv om penger er et vanskelig og innfløkt emne. Jeg antar at hvis folk flest ble spurt om deres syn på penger, ville det nesten universelle svaret være at de ikke har nok av dem.
I et fritt land hviler den monetære enheten på et fast fundament av gull eller gull og sølv, uavhengig av de styrende politikerne. Vår dollar var den typen penger før 1933. Under det systemet kunne papirvaluta innløses for en viss vekt i gull, etter fritt valg og ønske fra innehaveren av papirpengene.
Innløsningsretten sikrer stabilitet
Denne innløsningsretten gir penger en høy grad av stabilitet. Eieren av slik gullinnløselig valuta har økonomisk uavhengighet. Han kan bevege seg fritt, enten innenfor eller utenfor sitt land, fordi verdien av hans pengebeholdning er akseptert overalt.
For eksempel holder jeg her det som kalles en $20 gullmynt. Før 1933 kunne du, hvis du hadde papirpenger, bytte dem til gullmynter etter eget valg. Denne gullmynten hadde en anerkjent og definitiv verdi over hele verden. Det har den fortsatt i dag. I de fleste land i verden vil denne gullmynten, hvis du har nok av dem, gi deg betydelig uavhengighet. Men i dag er eierskap av slike gullmynter som penger forbudt i dette landet, Russland og mange andre steder.
En undersått av en Hitler eller en Stalin er en livegen bare på grunn av det faktum at pengene hans kan kalles inn og devalueres etter hans herskeres innfall. Det skjedde faktisk i Russland for noen måneder siden, da det russiske folk, som holdt kontanter, måtte levere inn 10 gamle rubler og motta én ny rubel tilbake.
Jeg holder her en liten pakke med denne andre typen penger – papirpenger fra trykkpressen – teknisk kjent som fiat-penger fordi verdien er vilkårlig fastsatt av herskere eller ved lov. Beløpet på disse pengene i tall er svært stort. Denne lille pakken utgjør CNC $680 000. Den kostet meg $5 til vanlige valutakurser. Jeg forstår at jeg ble lurt på handelen. Jeg kunne ha fått $2 – 2,5 millioner hvis jeg hadde kjøpt på svartebørsen. Men du kan lett se at disse kinesiske pengene, som er en fin kvalitet av papirpenger, ikke gir individet som eier dem noen uavhengighet, fordi de ikke har innløsningsverdi.
Under slike forhold fratas den enkelte borger bevegelsesfrihet. Han hindres i å legge til side kjøpekraft for fremtiden. Han blir avhengig av politikernes velvilje for sitt daglige brød. Med mindre han bor på land som kan forsørge ham, eksisterer ikke frihet for ham.
Du har hørt mye retorikk om inflasjon fra politikere i begge partier. Faktisk er denne retorikken og inflasjonsmanøvreringene her stort sett slu forsøk på å legge skylden på det andre partiets dørstokk. Alle våre politikere kunngjør regelmessig sin intensjon om å stoppe inflasjonen. Jeg tror jeg kan vise at inntil de bestemmer seg for å gjenopprette din rett til å eie gull, er det snakk om tomme løfter.
Papirsystemer ender i kollaps
Men først la meg rydde litt i underskogen. Jeg vil ikke bruke tid på å gjennomgå historien til papirpenge-eksperimentene. Så vidt jeg kan oppdage, har papirpengesystemer alltid endt med kollaps og økonomisk kaos.
Her kan noen ønske å avbryte og spørre om vi ikke nå er på gullstandarden. Det er sant internasjonalt, men ikke innenlands. Selv om det er mye gull gravd ned i Fort Knox, er ikke det gullet tilgjengelig for amerikanske borgere på etterspørsel. Det kan alt sammen sendes ut av landet uten at folket har noen mulighet til å forhindre det. Det er ikke sannsynlig i nær fremtid, for en liten strøm av gull kommer fortsatt inn. Men det kan skje i fremtiden. Dette gullet er midlertidig og teoretisk delvis sikkerhet for vår papirvaluta. Men i virkeligheten er det ikke det.
For øyeblikket nyter vi også et stort overskudd i skatteinntekter, men denne lykkelige tilstanden er bare et fenomen av etterkrigsinflasjon og vår globale WPA (Works Progress Administration). Den kan ikke stoles på som en nøyaktig målestokk for vår finansielle tilstand. Så vi bør se bort fra den nåværende fulle statskassen når vi vurderer dette problemet.
Fra 1930 til 1946 gikk den amerikanske regjeringen i minus hvert år, og gjelden økte jevnt. Ulike planer har blitt foreslått for å snu denne gjeldsspiralen.
En er at en fast mengde skatteinntekter hvert år skal gå til gjeldsreduksjon. En annen er at Kongressen ved lov skal forbys å bevilge mer enn forventede inntekter i fredstid. En tredje er at 10% av skattene settes av hvert år til gjeldsreduksjon.
Alle disse forslagene ser bra ut. Men de er urealistiske under vårt papirpengesystem. De vil ikke kunne stå imot etterkrigstidens press på bruk av penger. Nøyaktigheten av denne konklusjonen har allerede blitt demonstrert.
Budsjettet og papirpenger
Under omorganiseringsloven vedtatt av Kongressen i 1946, var Senatet og Representantenes hus pålagt å fastsette et maksimumsbudsjett hvert år. I 1947 kunne Senatet og Huset ikke bli enige om dette maksimumsbudsjettet, så loven ble ignorert.
Den 4. mars i år ble Huset og Senatet enige om et budsjett på $37,5 milliarder. Bevilgninger som allerede er vedtatt eller er på agendaen vil helt sikkert føre til at utgiftene passerer $40 milliarders-merket. Loven som sørger for et maksimumsbudsjett har falt igjennom selv i de to første årene den har vært i drift og i en periode med velstand.
Det er bare én måte å stoppe utgiftspresset på, og det er å gjeninnføre at den endelige avgjørelsen om offentlige utgifter skal tas av nasjonens produsenter. Produsentene av velstand – skattebetalerne – må få tilbake sin rett til å få gull i bytte mot fruktene av sitt arbeid. Denne gjenopprettelsen ville gi folket det endelige ordet om offentlige utgifter og gjøre det mulig for produsentene av velstand å kontrollere utstedelsen av papirpenger og obligasjoner.
Jeg ber deg ikke om å akseptere denne påstanden uten videre. Men hvis du ser på de politiske realitetene, tror jeg du vil være enig i at denne handlingen er den eneste genuine kuren.
Det er en parallell mellom næringsliv og politikk som raskt illustrerer svakheten i politisk kontroll over penger.
Hver av dere driver forretninger for å tjene penger. Hvis firmaet ditt ikke tjener penger, går det konkurs. Hvis jeg kom til deg med et produkt og sa, dette produktet er fantastisk for kundene dine, men du må selge det uten fortjeneste, eller tom. med tap som ville sette deg ut av drift – vel, jeg ville blitt kastet ut av kontoret ditt, kanskje høflig, men absolutt raskt. Din bedrift må ha profitt.
I politikk har stemmer en lignende vital betydning for en valgt embedsmann. Den situasjonen er ikke ideell, men den eksisterer, sannsynligvis fordi gir ingen opp makt frivillig.
Kanskje du nå tenker for deg selv: «Det er akkurat det jeg alltid har tenkt. Politikerne tenker på stemmer når de burde tenke på landets fremtid. Det vi trenger er en Kongress med litt ‘guts.’ Hvis vi valgte en Kongress med ryggrad, ville den stoppe pengebruken!»
Jeg dro til Washington med akkurat det håpet og den troen. Men jeg har måttet forkaste det som urealistisk. Hvorfor? Fordi et økonomisk kongressmedlem under vårt seddelpresse-pengesystem er i posisjonen til en brannmann som løper inn i en brennende bygning med en slange som ikke er koblet til vannkilden. Hans mot kan være prisverdig, men han er ikke koblet riktig i den andre enden av linjen. Slik er det nå med et kongressmedlem som jobber for økonomien. Det er ingen vedvarende kobling med skattebetalerne for å gi ham styrke.
Da folkets rett til å begrense offentlige utgifter ved å kreve gullmynt ble tatt fra dem, ble den automatiske strømmen av styrke fra grasrota for å håndheve økonomien i Washington koblet fra. Jeg kommer tilbake til dette senere.
I januar hørte du presidentens tale til Kongressen, eller i det minste hørte du om den. Den gjorde at Harry Hopkins, i ettertid, fremsto som selveste Scrooge.
President Trumans ‘State of the Union-tale’ var som en urealistisk drøm for alle unntatt næringslivet. Disse løftene var å forvente under vårt papirpengesystem. Hvorfor? Fordi hans fortsatte embedsperiode avhenger av å tilfredsstille et flertall av pressgruppene.
Før du dømmer ham for hardt for den opptredenen, la oss spekulere i hans tankegang. Han kan sikkert overbevise seg selv om at republikanerne ville gjort det samme hvis de var ved makten. Han har allerede karakterisert våre diskusjoner om økonomien som «bare prat». Så langt har vi bevist at han har rett. Verken presidenten eller den republikanske Kongressen er under reelt press for å kutte føderale utgifter. Og så gjør ingen av dem det, og folket er stort sett hjelpeløse. Men slik var det ikke alltid.
Før 1933 hadde folket selv en effektiv måte å styre økonomien på. Før 1933, når folket ble urolige over offentlige utgifter, kunne de gå til bankene, innløse papirvalutaen sin i gull, og vente på at fornuften skulle vende tilbake til Washington.
Røvertokt på statskassen
Det skjedde ved flere anledninger, og forholdene ble til tider anstrengte, men ingenting var i nærheten av de ultimate konsekvensene ved papirpenge-inflasjon.
I dag er Kongressen konstant beleiret av minoritetsgrupper som søker fordeler fra den offentlige statskassen. Ofte kontrollerer disse gruppene nok stemmer i mange kongressdistrikter til å endre utfallet av et valg. Og så finner kongressmedlemmer det vanskelig å overbevise seg selv om ikke å gi etter for pressgrupper. Uten umiddelbare negative konsekvenser blir det hensiktsmessig å gi etter for krav om pengebruk. Statskassen virker tilsynelatende utømmelig. Dessuten legger de uorganiserte skattebetalerne hjemme kanskje ikke merke til denne spesielle utgiften – og slik fortsetter det.
La oss ta en rask titt på kun elementene bak lønnspresset. Den 30. juni 1932 var det 2.196.151 mennesker som mottok regelmessige månedlige sjekker fra den offentlige statskassen. Den 30. juni 1947 hadde dette tallet steget til det fantastiske totaltallet på 14.416.393 personer.
Dette tallet på 14,5 millioner inkluderer ikke omtrent 2 millioner som mottar enten arbeidsledighetsstønad eller jordvernssjekker. Det inkluderer imidlertid omtrent 2 millioner GI-er (soldater) som får skolegang eller opplæring på jobben. Hvis vi ekskluderer dem, er totalen omtrent 12,5 millioner eller 500% flere enn i 1932. Hvis hver mottaker sto for fire stemmer (og bare halvparten viste denne lojalitetsresponsen til lønn), ville denne gruppen alene stå for 25 millioner stemmer, nesten nok til å vinne ethvert nasjonalt valg.
Foruten disse direkte lønnsmottakerne, er det et stort antall ansatte i delstater, fylker og kommuner hvis kompensasjon delvis kommer fra føderale subsidier og tilskudd.
Så er det mange andre typer pressgrupper. Det er bedrifter som blir beriket av nasjonale forsvarsutgifter og utenlandske utdelinger. Disse firmaene, på grunn av pengene de kan bruke på propaganda, kan være de farligste av alle.
Hvis Marshall-planen betydde $100 millioner i lønnsom forretning for firmaet ditt, ville du ikke investert noen få tusen eller så for å fremme positiv propaganda for Marshall-planen? Og hvis du var en utenlandsk regjering som mottok milliarder, kunne du kanskje overtale dine potensielle leverandører her til lands (USA) til å gi en hjelpende hånd med å få den avtalen gjennom Kongressen.
Skattebetaleren – den glemte mannen
Langt borte fra Kongressen er den virkelige glemte mannen, skattebetaleren som betaler regningen. Han er i en helt annen situasjon enn skatteforbrukeren eller bedriften som tjener millioner på ordninger for pengebruk. Han har ikke råd til å bruke tiden sin på å prøve å motsette seg offentlige utgifter. Han må tjene til livets opphold og bære skattebyrden også.
Men for de fleste mottakere blir en lønnsslipp fra det offentlige snart avgjørende i hans liv. Han vil vanligvis bruke all sin energi om nødvendig for å holde fast ved denne inntekten.
Skattebetaleren er fullstendig underlegen i en slik ujevn kamp. Hittil har han alltid hatt en mulighet til å utligne. Hvis statens finanser ikke ble drevet i henhold til hans idé om sunnhet, hadde han en individuell rett til å beskytte seg selv ved å skaffe gull.
Ved en gjeninnføring av gullstandarden ville Kongressen igjen måtte motstå uvettig pengebruk. Det ville fungere slik: Hvis Kongressen virket mottakelig for uforsvarlig bruk av penger, ville innskyternes etterspørsel etter gull over hele landet snart bli alvorlige. Alarmbjellene ville i sin tur raskt ringe i Kongressens korridorer. Lovgiverne ville høre fra bankene hjemme og fra finansdepartementets tjenestemenn at tilliten til statskassen var truet.
Kongressen ville bli tvunget til å møte krav om pengebruk med fasthet. Gullstandarden fungerte som en stille vakthund for å forhindre ubegrenset offentlig pengebruk.
Jeg har bare kort skissert Kongressens manglende evne til å motstå press om pengebruk i perioder med velstand. Hva Kongressen ville gjøre når en depresjon kommer, er et spørsmål jeg overlater til din fantasi.
Jeg har ikke tid til å skildre veiens ende for alle papirpenge-eksperimentene. Det er verre enn bare de høye prisene du har hørt om. Monetært kaos ble fulgt i Tyskland av en Hitler; i Russland av fullstendig bolsjevisme; og i andre nasjoner av mer eller mindre tyranni. Det kan føre en nasjon til kommunisme uten ytre påvirkninger.
Anta at sparepengene til Amerikas ydmyke folk fortsetter å forringes de neste 10 årene som de har gjort de siste 10 årene? En dag vil folket nesten sikkert strømme til «en mann på hesteryggen» som sier han vil stoppe inflasjonen ved pristak, lønnstak og rasjonering. Når valutaen mister sin bytteverdi, blir prosessene for produksjon og distribusjon demoralisert. For eksempel har vi fortsatt leiepris-fastsettelse, og leieboligsituasjonen forblir desperat.
I lang tid har smarte folk stille hamstret realverdier på en eller annen måte. Til slutt vil denne individuelle bevegelsen til realverdier bli et formidabelt stormløp med mindre korrigerende tiltak kommer snart.
Er tiden gunstig?
De fleste motstandere av fri mynting av gull innrømmer at denne gjeninnføringen (av en gullstandard) er essensiell, men hevder at tiden ikke er gunstig. Noen argumenterer for at det ville bli et kappløp om gull, og våre enorme gullreserver snart ville være oppbrukt.
Faktisk peker dette argumentet bare på saken. Hvis det er så lite tillit til valutaen vår at en gjenopprettelse av gullmynt-standard ville føre til at gullbeholdningene våre forsvinner, må vi handle raskt. Faren ble nylig fremhevet av Mr. Allan Sproul, president i Federal Reserve Bank of New York, som sa:
«Uten vår støtte (Federal Reserve System), under dagens forhold, ville nesten ethvert salg av statsobligasjoner, foretatt for ethvert formål, prisverdig eller annet, sannsynligvis finne et nesten bunnløst marked den første dagen støtten ble trukket tilbake.»
Våre finanser vil aldri bli brakt i orden før Kongressen tvinges til å gjøre det. Å gjøre pengene våre innløselige i gull vil skape denne tvangen.
Papirpenge-sykdommen har vært en behagelig vane så langt og vil ikke bli droppet frivillig, akkurat som en narkoman ikke vil gi opp narkotika uten kamp. Men i begge tilfeller er veiens ende ikke et ønskelig prospekt.
Jeg kan ikke finne bevis som støtter et håp om at vårt fiat-papirpenge-eventyr til slutt vil klare seg bedre enn slike eksperimenter i andre land. På grunn av vår økonomiske styrke kan papirpenge-sykdommen her ta mange år å gå sin gang. Men vi kan nærme oss det kritiske stadiet. Når den dagen kommer, vil våre politiske herskere sannsynligvis finne at internasjonal krig og nådeløs regimentering er det listige alternativet til innenlandsk strid. Det var veien ut for Hitlers papirpenge-økonomi og andre.
I disse bemerkningene har jeg bare berørt høydepunktene i dette problemet. Jeg håper at jeg har gitt deg nok informasjon til å utfordre deg til å gjøre en seriøs analyse av det.
Jeg advarer deg om at politikere fra begge partier vil motsette seg gjeninnføringen av gull, selv om de utad kan virke som om de støtter det. Også institusjonene og personene her og i utlandet som blir rike på den fortsatte amerikanske inflasjonen, vil motsette seg en tilbakevending til sunne penger. Du må være forberedt på å møte deres motstand intelligent og kraftfullt. De har hatt 15 år med uavbrutt seier.
Men med mindre du er villig til å overgi dine barn og ditt land til galopperende inflasjon, krig og slaveri, krever denne saken din støtte. For hvis menneskelig frihet skal overleve i Amerika, må vi vinne kampen for å gjenopprette ærlige penger.
Det er ingen viktigere utfordring vi står overfor enn dette spørsmålet – gjenopprettelsen av din frihet til å sikre gull i bytte mot fruktene av ditt arbeid.
Kilde: The Committee for Monetary Research & Education (http://www.cmre.org/)