Den østerrikske skolen (Mises, Rothbard, Hayek og senere tilhengere) har en fundamental og gjennomgående kritikk av hvordan inflasjon måles i dag – særlig gjennom konsumprisindeksen (KPI).
1. Feil definisjon av inflasjon
Den viktigste kritikken er begrepsmessig:
-
- Den østerrikske skolen:
Inflasjon er en økning i pengemengden (og kreditten) utover det som dekkes av reell økning i etterspørselen etter penger. Prisstigning er bare et symptom eller en konsekvens av mer penger i omløp. - Mainstream/offisiell statistikk:
Inflasjon = stigning i det generelle prisnivået (målt ved KPI).
- Den østerrikske skolen:
Ludwig von Mises skrev i Economic Freedom and Intervention (s. 99):
«Inflasjon, slik dette begrepet alltid ble brukt overalt og spesielt i dette landet, betyr å øke mengden penger og sedler i omløp og mengden bankinnskudd. Men i dag bruker folk begrepet «inflasjon» for å referere til fenomenet som er en uunngåelig konsekvens av inflasjon, det vil si tendensen til at alle priser og lønnssatser stiger. Resultatet av denne beklagelige forvirringen er at det ikke finnes noe begrep igjen som kan betegne årsaken til denne økningen i priser og lønninger. Det finnes ikke lenger noe ord tilgjengelig for å betegne fenomenet som frem til nå har blitt kalt inflasjon.» (egen utheving)
Les gjerne de uthevede setningene flere ganger for å forstå omfanget av problemene vi står oppe i.
2. Det finnes ikke noe «prisnivå»
Ludwig von Mises avviste hele ideen om et jevnt «prisnivå» som kan måles:
Priser endres ikke jevnt og samtidig. Noen priser stiger raskt, andre sakte eller faller. Dette kalles Cantillon-effekten: Nye penger kommer først til noen aktører (staten, banker, store låntagere), som får kjøpekraft før prisene har steget. Senere mottakere taper.
En enkelt indeks som KPI skjuler denne ujevne fordelingen og gir inntrykk av at «prisene generelt» bare stiger jevnt og trutt.
3. Metodiske svakheter i KPI
Østerrikere peker på en rekke konkrete problemer:
-
- Hedoniske justeringer (kvalitetsjusteringer)
Når et produkt blir bedre (raskere datamaskin, bedre mobil, mer utstyr i bilen), trekkes «verdien» av kvalitetsforbedringen fra prisøkningen. Resultatet blir at offisiell inflasjon blir lavere – eller til og med negativ – selv om forbrukeren betaler mer. Kritikken er at disse justeringene er sterkt subjektive og systematisk underdriver den reelle prisstigningen. - Substitusjonsbias
Hvis biff blir dyrt, antar statistikken at folk bytter til kylling. Indeksen registrerer da lavere inflasjon, selv om forbrukeren opplever en reell forringelse av levestandarden. - Varekurvens sammensetning og vekting
Hvilke varer som inkluderes, og hvor stor vekt de får, er vilkårlige valg. Endringer i kurven over tid gjør lange historiske sammenligninger misvisende. - Boligkostnader
I mange land brukes «Owners’ Equivalent Rent», beregnet husleie på norsk. Beregnet husleie gir uttrykk for hva det ville kostet å leie egen bolig, i stedet for å ta med de faktiske boligprisene og rentekostnadene. Det demper KPI kraftig når boligprisene stiger. Merk også at beregnet husleie er den desidert største varegruppen i KPI.
KPI består av cirka 700 varer og tjenester. Samtlige er definert som forbruksvarer bortsett fra én, nemlig primærbolig. De har gjort et unntak for boliger og kaller det en investering. Kun på den måten kan de rettferdiggjøre å bruke begrepet beregnet husleie. - Andre justeringer
Geometrisk vekting, chain-weighting, outlet-bias (folk handler billigere steder) osv. gjør alle at den målte inflasjonen blir lavere enn den «rå» prisutviklingen.
- Hedoniske justeringer (kvalitetsjusteringer)
4. Konklusjon fra den østerrikske skolen
Tilliten til pengene henger nøye sammen med hvor høy inflasjonen rapporteres å være - så lenge folk har tiltro til de offisielle tallene så fungerer systemet. Jo høyere inflasjonen imidlertid er, desto mindre tillit vil folk ha til pengene. Byråkrater og politikere vil derfor ha et insentiv til å justere (manipulere) KPI-beregningen slik at de tilsynelatende har kontroll på pengesystemet,
I tillegg har Norges Bank et mål om å styre etter 2% årlig inflasjon. Det vil ta seg dårlig ut om Norges Bank over lengre tid ikke evner å oppfylle det politisk bestemte inflasjonsmålet.
Den østerrikske skolens kritikk av inflasjonsmåling kan oppsummeres slik:
-
- Det er umulig å «måle» inflasjon nøyaktig på samme måte som man måler temperatur eller lengde.
- KPI er et gjennomsnittstall som absolutt alle blir berørt av. Det beregner hvor mye en kurv av varer har steget i gjennomsnitt. Hver og én av oss har imidlertid vidt forskjellig forbruksmønster; avhengig av bosted, alder, livssituasjon, preferanser osv.
Det hadde vært mer relevant at hver og én av oss hadde vår egen tilpassede KPI. Men da hadde det ikke vært noe poeng med inflasjon som politikk, siden alle ville kommet like godt ut av det. - KPI er et politisk og statistisk konstruert tall som i praksis brukes til å legitimere mild, vedvarende inflasjon (f.eks. 2%-målet).
- Den reelle forringelsen av pengenes kjøpekraft er høyere enn den offisielle statistikken viser – spesielt over lengre perioder.
- Den beste indikatoren på inflasjon er derfor hvor mye pengemengden øker (f.eks. M2 - publikums likviditet), ikke prisindekser.
- Det er umulig å «måle» inflasjon nøyaktig på samme måte som man måler temperatur eller lengde.
KPI er villedende og feilaktig
Østerrikere mener at den offisielle inflasjonsmålingen både er teoretisk feilaktig (fordi den måler symptomet i stedet for årsaken) og politisk manipulert på en måte som systematisk undervurderer den skjulte skatten som inflasjon utgjør.
Sagt på en annen måte: KPI er som et termometer som er laget for å vise litt lavere temperatur enn det egentlig er.
