Av Michael Matulef
Enhver større økonomisk illusjon begynner med en forvrengning av et ord. Inflasjon betydde en gang populært det det fortsatt betyr i sannhet – den kunstige utvidelsen av penger og kreditt.
Men over tid har det blitt omdefinert til å beskrive konsekvensen snarere enn årsaken. Denne bevisste inversjonen av språket tjener et politisk formål: Den flytter skylden fra de som skaper penger til de som bare bruker dem, og forvandler en handling av monetært bedrageri til et rent statistisk «fenomen».
Resultatet er dyptgripende. Ved å omdefinere inflasjon har myndighetene tilslørt dens natur, økonomer har mistet dens betydning av syne, og borgerne har akseptert deres gradvise forarming som et uunngåelig faktum i livet.
Den østerrikske tradisjonen – mer enn noen annen – søker å gjenopprette den tapte klarheten: Å kalle ting ved deres rette navn, og å minne oss på at inflasjon ikke er et symptom på kapitalismens fiasko, men på myndighetenes angrep på selve pengene.
Inflasjonens natur
Inflasjon, slik den forstås av den østerrikske skolen, er ikke en generell prisøkning, men en kunstig utvidelse av pengemengden. Alt annet stammer fra denne rotårsaken. Prisene stiger ikke jevnt, og de stiger heller ikke spontant. Det finnes tilbuds- og etterspørselsgrunner til at prisene kan stige. Prisene stiger imidlertid i stor grad for tiden fordi flere pengeenheter injiseres i økonomien, noe som endrer produksjonsstrukturen og forvrenger den økonomiske kalkuleringen fra grunnen av.
Som Ludwig von Mises insisterte på i Economic Freedom and Interventionism,
«Det hersker i dag en svært forkastelig, til og med farlig, semantisk forvirring som gjør det ekstremt vanskelig for ikke-eksperter å forstå den sanne tilstanden. Inflasjon, slik dette begrepet alltid ble brukt overalt og spesielt i dette landet [USA], betyr å øke mengden penger og sedler i omløp og mengden bankinnskudd. Men folk bruker i dag begrepet «inflasjon» for å referere til fenomenet som er den uunngåelige konsekvensen av inflasjon, det vil si tendensen til at alle priser og lønnssatser stiger. Resultatet av denne beklagelige forvirringen er at det ikke finnes noe begrep igjen som kan betegne årsaken til denne økningen i priser og lønninger. Det finnes ikke lenger noe ord tilgjengelig for å betegne fenomenet som frem til nå har blitt kalt inflasjon. Det følger at ingen bryr seg om inflasjon i begrepets tradisjonelle forstand. Siden man ikke kan snakke om noe som ikke har noe navn, kan man ikke bekjempe det. De som later som de bekjemper inflasjon, bekjemper faktisk bare det som er den uunngåelige konsekvensen av inflasjon, stigende priser. Deres tiltak er dømt til å mislykkes fordi de ikke angriper roten til ondet.»
Først senere, ettersom politisk hensiktsmessighet krevde det, ble definisjonen forvansket til å bety «en generell prisøkning». Dette semantiske håndgrepet tillot myndigheter å hevde sin uskyld mens de utførte den samme handlingen de hadde omdefinert bort.
Murray Rothbard brakte Mises’ innsikt til sin logiske konklusjon i The Case Against the Fed:
«Den eneste synderen som er ansvarlig for inflasjon, the Federal Reserve, er kontinuerlig opptatt med å lage bråk om «inflasjon», som så å si alle andre i samfunnet ser ut til å være ansvarlige for. Det vi ser er det gamle trikset til raneren som begynner å rope «Stopp, tyv!» og løper nedover gaten og peker fremover mot andre. Vi begynner å forstå hvorfor det alltid har vært viktig for the Fed, og for andre sentralbanker, å gi seg selv en aura av høytidelighet og mystikk. For hvis offentligheten visste hva som foregikk, hvis den var i stand til å rive opp teppet som dekket den uutgrunnelige trollmannen fra Oz, ville den snart oppdage at the Fed, langt fra å være den uunnværlige løsningen på inflasjonproblemet, selv er kjernen og årsaken til problemet.»
Rothbard argumenterte for at enhver ekspansjon utgjør en form for legalisert forfalskning som «røver alle pengeinnehavere», og omfordeler rikdom fra sparere og produsenter til de som er nærmest de nye pengenes inngangspunkter. Prisene justeres ujevnt fordi nye penger ikke kommer inn i alle lommer samtidig. De flyter – først til låntakere, banker og statlige entreprenører – før de spres gjennom den bredere økonomien. Denne «Cantillon-effekten» er sentral i den østerrikske forståelsen: Nye penger endrer priser, som gir andre muligheter, fra der pengene kommer først; inflasjon gagner de som mottar nye penger først og straffer de som mottar dem sist.
Som Jörg Guido Hülsmann demonstrerer i How Inflation Destroys Civilization, springer inflasjon ut «fra et brudd på samfunnets grunnleggende regler», og forvandler det som burde være et ærlig økonomisk bytte til systematisk bedrag. Inflasjon er ikke bare en monetær forvrengning, men en moralsk fare som korrumperer språket i selve den økonomiske kommunikasjonen. Når fiat-inflasjon «gjør moralsk fare og uansvarlighet til en institusjon», ødelegger det prissystemets evne til å formidle sannhet. I et slikt miljø, hvor «alt er som det heter, og det er vanskelig å forklare forskjellen mellom sannhet og løgn», slutter prisene å fungere som pålitelige signaler som koordinerer økonomiske beslutninger. Inflasjon «frister folk til å lyve om produktene sine, og den vedvarende inflasjonen oppmuntrer til vanen med rutinemessige løgner», og sprer denne korrupsjonen «som en kreftsvulst over resten av økonomien». Resultatet er et samfunn der selve middelet for økonomisk koordinering har blitt forfalsket ved kilden, slik at gründere må navigere etter systematisk forvrengte signaler som gjør bærekraftig økonomisk kalkulering umulig.
Men skaden strekker seg langt utover forfalskede prissignaler og inn i selve sivilisasjonens moralske struktur. Inflasjon «reduserer stadig pengenes kjøpekraft», og «konsekvensen er fortvilelse og utryddelse av moralske og sosiale standarder». Gjennom gjeldsbasert politikk «har vestlige regjeringer presset innbyggerne sine inn i en tilstand av økonomisk avhengighet ukjent for noen tidligere generasjoner». Denne avhengigheten tærer på karakteren:
«Høy gjeld er uforenlig med økonomisk selvhjulpenhet, og dermed har den en tendens til å svekke selvhjulpenheten også på alle andre områder. Den gjeldstyngede personen tilegner seg til slutt vanen med å vende seg til andre for å få hjelp, i stedet for å modnes til et økonomisk og moralsk anker for familien og samfunnet for øvrig. Ønsketenkning og underdanighet erstatter edruelighet og uavhengig dømmekraft.»
Enda verre er det at «inflasjon gjør samfunnet materialistisk. Flere og flere streber etter pengeinntekt på bekostning av personlig lykke.» Det som dukker opp er en kultur der «fiat-inflasjon etterlater en karakteristisk kulturell og åndelig flekk på det menneskelige samfunnet» – en flekk som forvandler uavhengige borgere til avhengige subjekter, eroderer standardene som opprettholder sivilisasjonen, og til slutt avslører inflasjon som «et kraftverk for sosial, økonomisk, kulturell og åndelig ødeleggelse».
Inflasjon som levd erfaring
Inflasjonens sanne teater finnes ikke i regnearket, men i hjemmet. Skaden er intim – den merkes ikke i økonomiske summer, men i de stille omdisponeringene i dagliglivet. Inflasjon fungerer som den grusomste og mest uforsiktige skatten, for den slår til usynlig og eroderer kjøpekraften til de aller fleste som er minst rustet til å sikre seg mot den. Den ødelegger koblingen mellom innsats og belønning, mellom forsiktighet og sikkerhet.
Inflasjon straffer sparsommelighet og belønner gjeld. De som sparer i penger taper; de som låner i penger vinner, i hvert fall midlertidig. Sparerens dyd blir til dårskap, og spekulantens hensynsløshet blir fordelaktig. Over tid endrer hele samfunn sine tidspreferanser – utålmodighet erstatter flid, forbruk erstatter produksjon og sparing. Når pengesignalet er korrumpert, mister samfunnet sin sans for framtidsorientering. Inflasjon avsiviliserer ved å lære folk å leve for nåtiden. Dette er sivilisasjonsmessig forfall.
I dagliglivet manifesterer dette seg gradvis. Middelklassefamilien som en gang spiste ute ukentlig, spiser nå hjemme. Den unge arbeideren som sparer til et hus oppdager at drømmen forsvinner for hvert år. Pensjonisten, som ble lovet sikkerhet gjennom «stabile» investeringer, innser at stabiliteten var priset i nominelle, ikke reelle termer. Alle tilpasser seg – økonomisk, psykologisk, moralsk. Skaden er langsom, individuell og kumulativ.
Den østerrikske økonomen ser ikke på inflasjon som en statistikk, men som en historie om forvrengning – en historie om moralsk inversjon, feilallokering og progressiv sosial demoralisering. Katastrofen er ikke bare høyere priser, men forvirrede verdier og forvrengte valg. Inflasjon er i bunn og grunn en løgn mot tid og verdi, og som alle løgner kollapser den til slutt under sine egne motsetninger.
Konklusjon: Sunne penger som sivilisasjonens fundament
Veien videre er ikke mystisk; det er et valg. Samfunn som ønsker å komme seg etter inflasjonens moralske og økonomiske vrak, må begynne der korrupsjonen startet: Med selve pengene. Den østerrikske løsningen krever gjenopprettelse av ærlige penger – penger som ikke kan inflateres etter eget ønske, som beholder sin verdi over tid, og som forbinder innsats med belønning.
Å kreve sunne penger er å kreve gjenopprettelse av sannheten som grunnlaget for det økonomiske livet. Inflasjon er først og fremst en løgn – en løgn innebygd i selve middelet vi bruker for å kommunisere verdi. Når dette mediet blir korrumpert, kollapser samfunnets moralske arkitektur med det. Å gjenopprette sunne penger betyr å gjenopprette forholdene som en sivilisasjon kan blomstre under: Der sparing akkumuleres snarere enn forvitrer, der langsiktig planlegging erstatter kortsiktig desperasjon, og der pengene blir en alliert snarere enn en belastning.
Inflasjonen som forarmer og demoraliserer fortsetter, ikke av økonomisk nødvendighet, men av politisk vilje og offentlig samtykke. Historien gir ingen trøst til de som ignorerer økonomisk lov i det uendelige. Å velge sunne penger er å velge sivilisasjon fremfor forfall.
Den østerrikske skolen gir ingen utopiske løfter, bare sterk klarhet: Sunne penger er forutsetningen for et fritt og sivilisert samfunn, og fraværet av dem er forutsetningen for barbari.
Link til originalartikkel:
The Road to De-Civilization: Inflation and the Moral Erosion of Society | Mises Institute
