Gull: NOK 32389,82/oz
Sølv: NOK 359,62/oz

Gull og flyvende penger

Publisert:

Oversettelse med tillatelse fra Alasdair Macleod (originalartikkel 'Gold and flying money').

Flyvende penger var den kinesiske betegnelsen for papirkreditt mellom kjøpmenn i Tang-dynastiet, adoptert av keiser Hien-Tsung som det første eksemplet på en statlig papirvaluta. I dag forveksler økonomer flyvende penger med ekte penger, som er fysisk gull.

Etter å ha brutt over $2500-barrieren, tror nesten alle at det er gull som stiger, mens det faktisk er dollaren som faller. Likevel kan vi være sikre på at ettersom gull ser ut til å være i et bull market, vil det være økende interesse for det edle metallet fra både det finansielle etablissementet og private investorer.

Vanlige medier og økonomifaget er like uvitende om skillet mellom penger og kreditt, så det er viktig arbeid som må gjøres for å informere investorer som ønsker å bevare sin formue og velstand i disse stadig mer usikre tider.

Følgelig bekrefter denne artikkelen det sanne skillet mellom penger og kreditt, og understreker at fiat-valuta er kreditt, ikke penger. Flertallet av økonomer benekter dette faktum, siden de har blitt hjernevasket av det amerikanske finansdepartementets anti-gull propagandaprogram etter Bretton Woods-fiaskoen.

Konsekvensene av denne feilen er en kollapsende dollar som tar andre valutaer med seg. Det vil utarme alle de som ikke klarer å forstå forholdet mellom valutaer, og sammenhengen mellom kreditt og ekte penger. Se på dette som en viktig primer for økonomisk overlevelse.

Gull har alltid vært penger

I tidligere artikler har jeg nedtegnet historien om gull som penger i romersk lov. Opprinnelsen til romerloven var Tolvtavleloven (the Twelve Tables), ratifisert i 449 f.Kr. og æret av romerne som deres primære juridiske kilde. De ble avløst av senere endringer i romersk lov, men aldri avskaffet. Og ifølge Gaius, mer om ham senere, var det på denne tiden den første romerske mynten, aes laget av bronse, ble introdusert. I sin tidlige form var det mer en standardisert vekt av metall enn en mynt slik vi kjenner den i dag, sagt å veie litt under en tredjedel av en kilo.

Kreditt eksisterte absolutt før da, men ikke på formell basis. Handel har alltid krevd kreditt, fordi det går tid mellom anskaffelse av materialer og levering til markedet. Fønikerne handlet i hele Middelhavet tusen år før Romas Tolvtavlelov, og i tillegg til byttehandel ville de absolutt ha krevd kreditt for å gjøre det, fordi de ikke hadde noen mynt før romertiden. Det ble nødvendig å fikse verdien av kreditt, noe som ledet til et behov for å uttrykke den i en overlegen form for kreditt uten motpartsrisiko - derav fremveksten av ekte, håndgripelige penger.

Tolvtavleloven oppstod også i en tid med intellektuell utvikling, og var samtidig med de store greske filosofene - Sokrates, Platon og Aristoteles blant andre. Tilfeldigvis fremmet Konfucius kinesisk filosofi bare femti år tidligere. Det er grunn til å tro at filosofiens blomstring ble stimulert av forbedrede økonomiske forhold, alltid forbundet med utviklingen i penger og kreditt.[i]

Romerretten tok sitt neste evolusjonære skritt da Gaius skrev sine Institutiones samt en kommentar til Tolvtavleloven i cirka 161 e.Kr. Den ga en mal for Justinians Institutes (eller pandekter) med noen av Gaius' passasjer til og med kopiert ordrett. Gaius sitt originale manuskript gikk tapt helt til det ble gjenoppdaget som en palimpsest (manuskript/pergamentrull) i Verona i 1816 av en tysk lærd.

Med hensyn til kreditt og bankvirksomhet, femti år senere skulle vurderingene til Ulpian og Paulus erstatte og forbedre Gaius sitt utgangspunkt ved å bestemme at kreditt kunne overføres for verdi uten samtykke fra begge opphavspartene. Dette innebar at gjeld fritt kunne selges videre for verdi uten samtykke eller viten fra skyldneren (låntaker). Det var sannsynligvis på råd fra Ulpian at keiser Alexander Severus i 224 e.Kr. publiserte sin Constitution (grunnlov) som formaliserte denne friheten.

Dette viktige trinnet innebar at kreditt kunne innlemmes som personlig formue, som vi ganske enkelt kan definere som består av alt som kan verdsettes i et byttemiddel. På tidspunktet for Justinians pandekter i 553 e.Kr., var det juridiske prinsippet om overførbarhet av kreditt godt etablert og innlemmet i dem, og også bekreftet i 'Basilica of the Eastern Empire' som fulgte 339 år senere.

Mellom pandektene og basilikaen ble prinsippet om at håndfaste penger var den høyeste formen for kreditt som mindre former tok sin verdi fra, godt etablert i de to romerske imperiene og i deres etterfølgernasjoner over hele Europa. De store bølgene av oppdagelser og kolonisering av disse nasjonene i de senere århundrer spredte ikke bare deres kristendom, men også deres lover basert på romersk opprinnelse.

For en tid var engelsk sedvanerett (common law) i en forvirret posisjon, etter å ha arvet sine presedenser fra Gaius, som var gjeldende da romerne forlot Storbritannia i 410 e.Kr., og før Justinians pandekter over et århundre senere. Severus' grunnlov ser ikke ut til å ha blitt fullstendig vedtatt.

Imidlertid, når det gjelder overførbarheten av kreditt og derfor inkluderingen av gjeldsforpliktelser som personlig formue, ble situasjonen regulert når det oppstod konflikter mellom sedvanerett (common law) og the Court of Chancery (behandlet spørsmål om rettferdighet) ble avskaffet i 1875 etter at lovgivning vedtatt i 1873 la grunnlaget for det. Og i amerikansk lov før konstitusjonen var Blackstones Commentaries til engelsk sedvanerett standard juridisk avhandling i amerikansk lov, noe som innebar at de hadde vedtatt romersk lov.

Hele verden utenfor Asia hadde og har fortsatt gull som lovlige penger. De store asiatiske sivilisasjonene hadde sine egne tolkninger, som har samme konklusjoner. Videre, i årtusener kom mennesker uavhengig til samme konklusjonen: At penger er metalliske, og gull, sølv og kobber ble foretrukket. Romerretten var et uttrykk for denne virkeligheten. Uansett hva reguleringer måtte si, og om regjeringer konfiskerer eller prøver å overtale sine innbyggere til noe annet, så består den juridiske posisjonen.

Definisjonen og rollen til kreditt

Mens argumentet om at gull ikke lenger er penger bryter med menneskelige og juridiske fakta, forveksles kreditt med penger, fordi kreditt rutinemessig beskrives som penger. I dag består det som stater og økonomer beskriver som pengemengde utelukkende av kreditt. Den beste måten å forstå forskjellen på er at kreditt er en avtale mellom to parter med en matchende forpliktelse i form av en gjeld. Kreditt er klassifisert som en immateriell eiendel (incorporeal asset), som ikke har noen fysisk eksistens. Penger er ikke en kredittavtale, de er materielle (corporeal asset), de har en fysisk form.

Det romerske jurymedlemmet Ulpian ledet an i å definere forskjellen. Et depositum er en persons eiendom som er betrodd en annens omsorg. En forseglet pose med gullmynter gitt til en bankmanns varetekt forblir dermed innskyterens eiendom. Eiendommen overføres ikke til bankmannen. Et moderne eksempel er et depotforhold, hvor en bank eller lignende institusjon lagrer og oppbevarer gullbarrer på vegne av andre; de bruker ikke eiendelen til egne formål og fører den ikke på sin egen balanse.

Men hvis en person gir gullmynter til en bankmann på grunnlag av at bankmannen vil returnere samme verdi i mynter på etterspørsel eller på en fremtidig dato, er det et mutuum. Eiendommen til myntene som er deponert overføres til bankmannen som kan disponere eiendommen etter eget ønske. Verdien av disse myntene vil bli inkludert på bankens egen balanse som en eiendel med en matchende forpliktelse overfor innskyteren. Det er kreditt, og Ulpians definisjon er grunnlaget for all bankvirksomhet og økonomisk aktivitet i dag.

Kreditt er derfor overføring av eiendom fra en person til en annen der sistnevnte har en matchende forpliktelse, eller gjeld, til å returnere eiendommen til førstnevnte. Kreditt er hele grunnlaget for all bankvirksomhet i dag, som ble oppfunnet av romerne. De var de første som brukte sjekker og veksler, men disse formene for kreditt sirkulerte ikke som vekslingsmidler. De var begrenset til forpliktelser mellom umiddelbare parter. Dette var grunnlaget for Gaius’ Institutiones, som slo fast at en kredittavtale bare kunne overføres til en annen part med samtykke fra både kreditor og debitor.

Ulpian motsa senere Gaius  og avgjorde at kreditt var immateriell formue. Oversatt fra latin sa han: "Under begrepet formue er ikke bare rede penger, men alle ting både løsøre og faste ting inkludert som både materielle ting og rettigheter."[ii] Poenget å forstå er at formue er eiendom, både materielt og immaterielt, hvis verdi kan måles. Verdien av immateriell eiendom kan bare måles dersom den kan overføres fritt. Gaius sin tidligere kjennelse var et hinder for å verdsette kreditt og dens matchende gjeldsforpliktelse fordi den krevde godkjenning fra de opprinnelige partene.

Med hensyn til kreditt og bankvirksomhet, femti år senere ble Gaius sine kjennelser erstattet og forbedret av Ulpian og Paulus ved å bestemme at kreditt kunne overføres med verdi uten samtykke fra de opprinnelige partene. Dette innebar at gjeld fritt kunne selges uten samtykke eller viten fra skyldneren (låntakeren). Det var sannsynligvis på råd fra Ulpian at keiseren Alexander Severus i 224 e.Kr. publiserte sin Constitution som formaliserte denne friheten.

Dette viktige trinnet innebar at kreditt kunne innlemmes som personlig formue. På tidspunktet for Justinians Pandekter i 553 e.Kr., var den juridiske prinsippet om overførbarhet av kreditt godt etablert og innlemmet i dem, og også bekreftet i 'Basilica of the Eastern Empire' som fulgte 339 år senere.

Mellom pandektene og basilikaen ble prinsippet om at penger var besittelse av fysisk gull, sølv og kobber som kreditten tok sin verdi fra, fast etablert i de to romerske imperiene og i deres etterfølgernasjoner over hele Europa. De store bølgene av oppdagelser og kolonisering av disse nasjonene i de senere århundrer spredte ikke bare deres kristendom, men deres lover basert på romersk opprinnelse også.

Kinesere kalte valuta "flygende penger"

Romerne oppfant som nevnt bankvirksomhet som dagens bankvirksomhet er basert på. Men papirrepresentasjoner av penger, eller valuta, ble oppfunnet av kineserne. I ca 807 e.Kr. beordret keiser Hien-Tsung fra Tang-dynastiet alle kjøpmenn og rike borgere til å bringe gullet og sølvet sitt til statskassen, og i bytte fikk de sedler kalt fei-ch'ien, eller "flyvende penger". De ble kalt dette fordi det ble mulig å overføre verdien av penger over avstander uten behov for å transportere edle metaller. Det var en kredittenhet som ble oppfunnet av kinesiske kjøpmenn noen år før keiseren brukte oppfinnelsen av flyvende penger til sin eksklusive fordel.

I kort rekkefølge så vi det første eksemplet ikke bare på oppfinnelsen av en fiat-valuta, men at staten tok fiat-valutaen i bruk. Dette var lenge før oppfinnelsen av moderne bokføring, men vi kan se at uansett om disse flyvende pengene oppsto mellom kjøpmenn eller ble pålagt borgerne av deres hersker, at det var kreditt mellom partene, verdsatt i fysiske penger.

Kinas flyvende pengetradisjon fortsatte. Marco Polo fortalte oss om Kubla Khans papir laget av morbærblader som kreditt utstedt til kjøpmenn, som ble tvunget til å sende inn gull og sølv til ham. Men den mest interessante kommentaren kom fra Sir John Mandeville som reiste til Kina rundt åtti år etter Marco Polo. I Travels skrev Mandeville, oversatt fra Chaucerian engelsk, at:

«Keiseren kan gi så mye han vil uten å anslå. For han er ikke avhengig av det, han tjener ikke penger, men på skinn påtrykt, eller av papir... Og de pengene går gjennom alle provinsene hans. For der og utover lager de ingen penger av gull og sølv. Og derfor kan han avgi det etter eget ønske, og opprørende.»[iii]

Opprørende var stikkordet. Mye av det Mandeville skrev om Kina var fantasifullt, men beskrivelsen av den kinesiske stats pengesvindel stemmer med det vi opplever i dag.

Over tusen år senere, som et ekko fra kinesiske flyvende penger, oppstod debatten mellom den tyske historiske skolen for økonomer og den østerrikske skolen om retten til å bestemme byttemiddelet. Ledet av Georg Knapp som publiserte Staatliche Theorie des Geldes i 1905 og oversatt til engelsk som The State Theory of Money i 1926, hevdet den tyske skolen at penger var en sak for staten, mens østerrikerne hevdet at det var opp til de økonomiske aktørene å bestemme hvilke penger som skulle brukes som byttemiddel.

Ved å argumentere for at byttemiddelet er en sak for brukerne, er østerrikernes grunnleggende premiss at det ikke er statens rolle å bruke sine lovgivende makt til å bestemme grunnlaget for byttemiddelet. Bevis for dette resonnementet finnes i misbruk av makten til å utstede sedler og andre gjeldsforpliktelser som pengesubstitutter uten besittelse av pengene selv. Den gjentagende kollapsen av "flyvende penger" uten dekning i ekte penger (som er gull) fra 807 e.Kr. og frem til i dag er et bevis på denne svindelen begått mot folket av staten. Til tross for dette er det et kompromissløst argument tatt til sin logiske konklusjon som tåler tidens tann. Vi må se hele temaet penger og kreditt fra et praktisk ståsted.

Forkjemperne for den østerrikske skolen hevder at staten ikke skal ha noen rolle i å bestemme verdien av sirkulerende kreditt, og som nevnt ovenfor er historien på deres side. Men moderne forhold har ført til at kreditt har utviklet seg til et svært sofistikert system, som gjør at transaksjoner kan gjøres opp sømløst uten at brukerne har tenkt over temaet. Å gå tilbake til en situasjon der staten ikke er involvert i å gi en monetær standard for kreditt vil være et regressivt skritt. Hvordan ville vi klare oss uten dollar, pund, euro eller yen? Kunne vi virkelig utføre våre daglige transaksjoner i enheter av gull etter vekt, eller brøkdeler av Bitcoin?

Det er ikke umulig, men oppfinnelsen og bruken av valutaenheter har lykkes som pengeerstatninger de siste århundrene fordi de oppfyller et etterspurt formål. Det er systemisk misbruk av et pengesystem basert på kreditt som er problemet. Og det finnes ikke noe bedre eksempel på dette misbruket enn den gradvise løsrivelsen av statsutstedte pengesubstitutter som startet med the Federal Reserve (den amerikanske sentralbanken) under ledelse av Benjamin Strong, etter første verdenskrig.

Dette misbruket førte til et 'run' på gullreservene som endte med at London Gold Pool feilet på slutten av 1960-tallet, og at Bretton Woods-avtalen ble suspendert i 1971. For å dekke over de siste i en lang rekke av statlige svindler, startet det amerikanske finansdepartementet en propagandakampanje for å overbevise oss alle om at dollaren har erstattet gull som penger. Det er en bevisst løgn.

Alle som ser på fakta kan bare anta at den amerikanske sentralbankens sedler og dens forpliktelser overfor kommersielle banker er kreditt, som sentralbanken er fullt ansvarlig for. Denne gjelden til publikum er tydelig registrert som en forpliktelse (gjeld) på sentralbankens balanse. Uten forpliktelsen til å betale gull i bytte mot innleverte sedler og bankreserver, kan det være fristende å tro at selv om forpliktelsen eksisterer på papiret i praksis, gjør den ikke det.

Det er dette resonnementet som overbeviser økonomer, inkludert mange etterfølgere av den østerrikske skolen som burde vite bedre, at det i dag på en eller annen måte er annerledes. Men alt de viser er en fortvilet mangel på forståelse for den tydelige forskjellen mellom fysiske (håndfaste) penger og immateriell kreditt, med moderne valutaer i sistnevnte kategori.

Forankring av kredittens verdi

Det er en grunnleggende forskjell i verdimessige vilkår mellom en nasjonal valuta og gull. En nasjonal valuta har sin verdi uttrykt som et byttemiddel for varer og tjenester i sin jurisdiksjon, mens verdien av gull og dets troverdige erstatninger er internasjonal.

I sitt propagandaoppdrag for å erstatte gull med dollar, spilte det amerikanske finansdepartementet på dollarens universelle aksept for prising av varer og oppgjør ved internasjonal handel. Kampanjens fordel var at alle som brukte dollaren gjorde det uten å tenke på verdien, så de var dårlig rustet til å forstå implikasjonene av å forlate gull som verdistandard for kreditt. Å tro at dollaren, eller en hvilken som helst annen valuta for den saks skyld, erstatter gull som målestokken som all annen kreditt måles mot, er bare sant for et innenlandsk publikum og avhenger helt av brukerens tillit.

I tillegg til å være internasjonal, har mengden gull vokst stort sett i tråd med den globale menneskelige befolkningen, så økningen i gullmengden virker hverken inflatorisk eller deflatorisk.
Når det gjelder fiat-valutaer er de dagens "flyvende penger" som bare kan være kreditt. Penger i form av gullmynter sirkulerer sjelden, og hele økonomien dreier seg om kreditt. Til og med sølv- og kobbermynter har i dag blitt forringet til metallisk søppel. For å sikre fiat-valutaenes fortsatte eksistens, må valutaene fritt kunne veksles inn på utstederens kontor for fysiske (materielle) penger, som er gull.

Selvfølgelig er grunnen til at regjeringer nekter disiplinen til en gullstandard nøyaktig den samme som keiser Hien-Tsung fra Tang-dynastiet - så ingen endring der.
Den "opprørende" fornedrelsen som Sir John Mandeville registrerte over fem århundrer senere er en skatt som smertefritt trekkes ut av folket. Glem selvtjenende statlig statistikk: Bare se på de økende budsjettunderskuddene som praktisk talt hver stat nyter godt av - det er det som virkelig betyr noe. Pengenes stadig fallende verdi er en prosess som fortsetter helt til folk begynner å legge merke til at det generelle prisnivået ser ut til å øke, mens det i realiteten er valutaens kjøpekraft som faller.

Det påvirker to grupper forskjellig.
Utenlandske forretningsmenn som fører regnskap i sin egen valuta vil kun holde en annen valuta for å ha likviditet til handel og spekulasjon mot deres egen valuta. De er derfor de første til å selge en valuta hvis tilliten til den avtar. Den andre gruppen er innenlandske brukere av valutaen, som, mens de lider av valutaens fallende verdi, vanligvis er sent ute med å gjenkjenne den.

Dollarens verdi på de internasjonale markedene bestemmes derfor av utenlandsk påvirkning i første omgang.
Rollen til rentene, hvis riktig fastsatt i markedene, er å kompensere utlendingene for deres oppfatning av den fremtidige kjøpekraften til dollaren. Det er ikke for å styre forventningene i den innenlandske økonomien. Sentralbanker er av natur ute av stand til å styre renten, og retter seg uansett mot feil gruppe. Når dette er forstått, blir feilen ved å reagere på hjemlige hensyn, slik som økonomer og politikere alltid tenker, tydelig.

Uten at dollarens verdi er forankret til gull blir den ustabil.
Gjennom et århundre har utlendinger blitt lurt til å samle enorme mengder dollarkreditt, langt mer enn de trenger for handelsformål. Utover de rundt 33 billioner dollar som er registrert av det amerikanske finansdepartementet som utenlandsk eierskap, er det i tillegg valutaforpliktelser i dollar i ikke-amerikanske banker på totalt 85 billioner dollar, og ytterligere 10 billioner dollar i euroobligasjoner. Totalt over 120 billioner dollar sirkulerer i finansmarkedene. Det er mer enn fire ganger USAs BNP.

Begrepet "flyvende penger" kommer helt klart tilbake for å hjemsøke oss.
Med en kombinasjon av uproduktiv gjeld, med USA og andre G7-stater i selvpåførte gjeldsfeller, og en tiltagende resesjon som fører til enda høyere budsjettunderskudd, vil troen på fiat-dollarens verdi garantert bli undergravd i utenlandske kreditorers bevissthet. Den eneste måten denne nærstående katastrofen kan unngås på, er å sette dollaren tilbake på en troverdig gullstandard.

Det er usannsynlig at dette skjer av følgende årsaker:

    • Etter femtitre år med offisiell fornektelse, er tankesettet for en tilbakevending til en gullstandard ikke tilstede. Det faktum at amerikanske og andre økonomer nå mener at dollaren ikke er kreditt, men at penger har erstattet gull som kredittstandard, vitner om det intellektuelle fjellet som må bestiges.
    • Spørsmålstegnene om det korrekte nivået på amerikanske gullreserver må behandles overbevisende.
    • Vi vet fra både bevisene og IMFs regnskapsveiledning til sentralbanker at gullleieavtaler og bytteavtaler blir registrert som faktisk besittelse, noe som fører til dobbelttelling. I 2002 estimerte den respekterte analytikeren Frank Veneroso at minst 10 000–14 000 tonn av sentralbankenes gullreserver ble overvurdert på grunn av denne dobbelttellingen. Det sistnevnte tallet var halvparten av de totale offisielle reservene på den tiden. Med økte reserver registrert i dag på 35.828 tonn, vil dette neppe ha blitt mindre. Videre, mens Bank of England har vært aktiv med å låne ut gull i markedet, er det sannsynlig at New York Fed (som oppbevarer utenlandsk gull på øremerket basis) har vært mer aggressiv. Dens motvilje mot å returnere en liten del av Tysklands gull antyder, med eller uten de utenlandske eiernes kunnskap, at oppbevart gull har blitt solgt på markedet i samsvar med det amerikanske finansdepartementets anti-gullpolitikk.
    • Vi vet at først Kina, og deretter Russland, har økt sine beholdninger betydelig, og at deres offisielt erklærte reserver bare er en liten del av deres totale beholdning. Derfor vil et trekk for å introdusere en gulltilknytning inn i det dollarbaserte globale pengesystemet tippe hegemonisk makt bort fra Amerika og over i hendene på den asiatiske aksen. Av strategiske grunner vil enhver bevegelse i denne retningen bli sterkt motarbeidet.
Siden den globale økonomien som står overfor en nedgang fremkalt av for mye gjeld, en rask forverring av den amerikanske statens kredittvurdering, skyhøye budsjettunderskudd og stadig mer åpenbare G7-gjeldsfeller er det mest sannsynlige utfallet at hele det dollarbaserte valutasystemet står overfor en eksistensiell krise.

[i] Et eksempel var den skotske opplysningstiden, som fulgte innføringen av kontantkreditter av Royal Bank of Scotland på 1720-tallet. Det skapte en kommersiell revolusjon som genererte rikdom, etterfulgt av blomstringen av Burns, Hume og Smith.

[ii] Se HD Macleod’s The Theory of Credit, Chapter 1, 11.

[iii] Ibid.