Et av de mest grunnleggende temaene i mainstream makroøkonomi er inflasjon, og spesielt de ulike metodene for å "måle" inflasjon, som konsumprisindeksen (KPI) og produsentprisindeksen (PPI). Disse konseptene undervises i nesten alle innføringskurs i makroøkonomi, og de spiller en sentral rolle i politiske diskusjoner om økonomien.
Et bemerkelsesverdig, men ofte oversett, aspekt ved dette temaet er at den spesifikke terminologien om å "måle inflasjon" tas for gitt som måten å beskrive dette fagområdet på. Den populære økonomi-YouTuberen Jacob Clifford gir en typisk presentasjon i en nylig video om økonomiske indikatorer: "Nå skal vi snakke om hvordan vi måler inflasjon," sier han og introduserer en ny leksjon. "Den vanligste målingen av inflasjon er konsumprisindeksen, eller KPI."
Dette språket har blitt så vanlig at økonomer sjelden stiller spørsmål ved om det er passende. Men østerrikske økonomer har lenge hatt problemer med dette tilsynelatende uskyldige terminologiske valget, og med god grunn.
Betydningen av måling
Ifølge Oxford Advanced Learner’s Dictionary betyr å måle noe "å finne størrelsen, mengden, osv. av noe i standardenheter." Vi kan tenke på en linjal som brukes til å måle lengde i centimeter eller tommer, et termometer som måler temperatur i grader Celsius eller Fahrenheit, eller en trykkmåler som måler trykk i kPa eller psi, og så videre.
Sentralt i konseptet om måling er idéen om en fast, universelt anerkjent enhet. Å måle noe er å uttrykke en slags mengde i forhold til den relevante enheten. Vi kan for eksempel si at et lys har en lysstyrke på 5 lumen, at et objekt har en masse på 20 kilogram, eller at en elektrisk strøm flyter med 200 ampere. Disse utsagnene er meningsfulle målinger fordi mengdene er relative til en kjent standard – i disse tilfellene henholdsvis lumen, kilogram og ampere. Det stemmer at det kan være ulike enheter for det samme fenomenet, men en enkel konvertering er alt som trengs for å navigere mellom ulike enhetssystemer.
Med denne forståelsen i bakhodet blir det raskt tydelig at noe er galt når konseptet måling brukes på inflasjon. For eksempel, hvis vi virkelig kan "måle inflasjon," hva er da enhetene for inflasjon? Dollar per år? Det gir ingen mening. Du ville ikke "måle" inflasjon som $5/år eller $100/år.
Kanskje det økonomer mener, er at de måler endringsraten til "prisnivået." Hva er enhetene for prisnivået?
Her introduseres tilnærmingen med indeksnumre, der prisen på en "kurv med varer" i et bestemt år tas som en slags standard. Men som Mises forklarer i Human Action, er heller ikke dette en "måling" i ordets rette forstand:
"Den pretensiøse høytideligheten som statistikere og statistiske byråer viser når de beregner indekser for kjøpekraft og levekostnader, er malplassert. Disse indeksnumrene er i beste fall ganske grove og unøyaktige illustrasjoner av endringer som har skjedd…
I praktisk liv lar ingen seg lure av indeksnumre. Ingen går med på fiksjonen om at de skal betraktes som målinger. Der mengder måles, opphører all ytterligere tvil og uenigheter om deres dimensjoner. Disse spørsmålene er avgjort. Ingen våger å krangle med meteorologer om deres målinger av temperatur, fuktighet, atmosfærisk trykk og andre meteorologiske data. Men på den annen side aksepterer ingen et indeksnummer hvis han ikke forventer en personlig fordel ved at det anerkjennes av opinionen. Etableringen av indeksnumre løser ikke tvister; det bare flytter dem til et felt der sammenstøtet mellom motstridende meninger og interesser er uforsonlig…
…I den prakseologiske sfæren gir konseptet måling ingen mening. I en imaginær – og selvsagt urealiserbar – tilstand av rigiditet og stabilitet er det ingen endringer å måle. I den faktiske verden av permanent endring finnes det ingen faste punkter, objekter, kvaliteter eller relasjoner som endringer kunne måles mot."
Når statistikere genererer KPI eller PPI, tar de ikke frem økonomiens ekvivalent til en linjal og måler noe. De manipulerer bare data i henhold til et sett med vilkårlige prosedyrer.
Et alternativt begrep
Hvis argumentene mot terminologien om "måling" er så avgjørende, hvorfor har den fortsatt å være i bruk i flere tiår? Kanskje svaret er at det ikke har blitt foreslått noe passende alternativ. Det er vanskelig å kvitte seg med et nyttig begrep – selv om det er feil – hvis du ikke har noe å erstatte det med.Med dette i tankene ønsker jeg å foreslå et begrep som jeg mener bør vurderes som erstatning: Kvantifisere. Å beregne KPI, PPI og så videre bør betraktes, ikke som å måle inflasjon, men som forsøk på å kvantifisere inflasjon.
Fordelen med ordet kvantifisere er at det er mer abstrakt, og dermed mer ydmykt. Det innebærer ikke at vi fastslår en objektiv målestokk. I stedet gir det inntrykk av å "sette et tall på det." Det gir ingen pretensjoner om å være noe mer enn statistiske manipulasjoner – en riktignok grov metode som bare er et forsøk på å fange i et tall hvor raskt prisene stiger.
Om kvantifisere ender opp med å være det beste erstatningsordet eller ikke, er det klart at terminologien om å "måle" inflasjon må utdrives fra økonomifaget. Som The Princess Bride så veltalende uttrykte det: "Du fortsetter å bruke det ordet. Jeg tror ikke det betyr det du tror det betyr."
