John Maynard Keynes forkastet Says lov for å finne opp makroøkonomi – en ikke-vitenskap full av feil, anti-marked og pro-statlig innblanding. Dette har ført til dagens stadig mer synlige krise.
Størrelsen på feilen kan ikke understrekes nok. Tenk deg å ansette en elektriker som ikke kjenner til Ohms lov: Før eller senere vil han sprenge ledningene dine, sannsynligvis seg selv og huset ditt også. På samme måte vil ignoreringen av sannheten i den franske økonomen Jean-Baptiste Says skrifter, samlet oppsummert som Says lov, ødelegge hele økonomier. Slik Ohms lov er grunnlaget for alt elektrisk og elektronisk, var og er Says beskrivelse av hvordan arbeidsdeling og spesialisering av ferdigheter fungerer fortsatt grunnlaget for all økonomisk aktivitet.
Å ignorere det Say skrev for over to århundrer siden fører til vår økonomiske ødeleggelse, og den ødeleggelsen må tilskrives Keynes.
Keynes fornektet denne fundamentale sannheten med sin General Theory of Employment, Interest and Money, publisert i 1936. Den la grunnlaget for dagens makroøkonomi. Roten til Keynes’ feiloppfatning var hans ønske om å rettferdiggjøre statlig inngripen i økonomien. For å gjøre det måtte han avfeie fri markedskapitalisme, og med det det sentrale prinsippet i klassisk økonomi – Says lov. Dette problemet opptok tydeligvis tankene hans på 1930-tallet, og han kunne ikke bare avvise det. Men han måtte gjøre det for at hans General Theory skulle virke fornuftig.
I det banebrytende verket nevnte han Says lov kun to ganger, begge tidlig i General Theory, slik at han kunne utvikle sin egen tese i resten av boken. Når du skal villede en leser, gjør det tidlig med uklare formuleringer og gå deretter videre.
Keynes’ arbeid var det mest troverdige eksempelet blant forsøkene fra hans samtidige på å unnslippe begrensningene i Says lov i et forsøk på å utvikle økonomien utover dens klassiske opprinnelse. Han går løs på teorien han beskriver som «Says lov, at den samlede etterspørselsprisen for produksjonen som helhet er lik dens samlede tilbudspris for alle produksjonsvolumer» ved å misforstå konseptet – det er bedraget. Merk at de sentrale elementene i arbeidsdelingen, som var det Say egentlig handlet om, mangler i Keynes’ overfladiske avvisning.
Fra arbeidsdeling, som er et ubestridt faktum, kan vi forklare funksjonene til penger, kreditt og priser i en økonomi. Ignorerer du det, vil du være som den ulykksalige, uvitende elektrikeren som er en fare for seg selv, deg og eiendommen din.
Jean-Baptiste Say oppsummerte aldri det som senere ble tilskrevet hans navn til en kortfattet aforisme (kort setning som uttrykker et poeng). I stedet skrev han en bok, Traité d'Économie Politique, først publisert i 1803, som i sin sjette utgave nesten hadde doblet seg i lengde. Says styrke var å beskrive prinsippene for frie markeder og sunne penger på en måte som var tilgjengelig for allmennheten, og hvorfor de førte til økonomisk fremgang. Han forklarte det i konteksten av individer og deres samspill, og foraktet den sosiale manipuleringen av mennesker. I likhet med den østerrikske skolen som senere oppsto med Carl Menger fra 1870-tallet og fremover, tilbakeviste han kostnadsteorien om arbeid og matematisk økonomi på en overbevisende måte.
Murray Rothbard uttrykte det slik:
I en overraskende og innsiktsfull forutseende refleksjon over moderne kontroverser forklarer Say hvorfor de logiske deduksjonene i økonomisk teori bør være verbale snarere enn matematiske. De immaterielle verdiene til individer, som politisk økonomi handler om, er underlagt kontinuerlig og uforutsigbar endring: «Underlagt påvirkningen fra menneskehetens evner, behov og ønsker, kan de ikke underkastes noen streng vurdering, og kan derfor ikke gi data for absolutte beregninger». Fenomenene i den moralske verden, bemerket Say, er ikke underlagt streng matematisk beregning.
Et annet viktig element som Keynes ignorerte, var tid. En bedrift må foreta betalinger før salget skjer. Den må kjøpe materialer og sette sammen de andre produksjonsfaktorene. Den må betale leverandører, inkludert anskaffelse av høyere produksjonsnivåer; alt dette i forkant av å selge en eneste enhet av produksjonen. Å sidestille, som Keynes ser ut til å ha gjort, dagens salg med dagens forbruk er feil, fordi en bedrift må betale sine ansatte før produksjonen deres realiseres, noe som krever monetær kapital.
Det er tydelig at Says observasjoner var helt forskjellige og ikke forenlig med Keynes' idéer, og de motbeviste alt som fulgte av Keynes' fornektelse i det som hadde blitt en hjørnestein i fri markedskapitalisme.
Konseptet med arbeidsdeling var bare en del av Says Traité d'Économie Politique. Bak Says lov ligger en sannhet: Over lengre tid må det være en balanse mellom det som produseres og det som forbrukes. Vi arbeider med våre spesialiserte ferdigheter for å maksimere produksjonen vår slik at vi kan skaffe de varene og tjenestene vi trenger og ønsker. Å påstå, som Keynes gjorde, at dette er det samme som «at den samlede etterspørselsprisen for produksjonen som helhet er lik dens samlede tilbudspris for alle produksjonsvolumer», kommer til feil konklusjon ved å ignorere de relevante faktorene.
Sentralt i Says faktiske argument var at endringer i etterspørsel ville føre til overskudd av noen varer og mangel på andre, som, hvis markedene får fungere fritt, ville korrigere seg selv gjennom prismekanismen – det er derfor det er nonsens å ignorere rollen til penger og priser. Et fall i prisene på enkelte varer og produkter ville skape arbeidsledighet – det er åpenbart. Men i frie markeder ville arbeidsledighet og muligheter som oppstår andre steder alltid korrigere denne situasjonen over tid. Dette er sentralt for hvordan frie markeder kontinuerlig utvikler seg for å møte forbrukernes behov og ønsker.
Statlig inngripen er derfor uønsket og unødvendig og kan bare hindre markedets naturlige tendens til å tilpasse seg en stadig skiftende situasjon, som er en forutsetning for økonomisk fremgang. Ved å fornekte Says lov, misledet Keynes oss ved å hevde at et kortsiktig tilpasningsproblem var det samme som et absolutt problem.
Videre krever arbeidsdeling kapitalressurser støttet av sparing, hvis ikke kan den ikke realisere sitt potensial. Et annet eksempel på Keynes’ bevisste bedrag var hans argumentasjon om spareparadokset for å øke umiddelbart forbruk.
Som matematiker hadde Keynes liten eller ingen forståelse for deduktiv aprioristisk teori. Han hadde fordommer mot den uopptjente inntekten til de late rike som levde av rentene på kapitalen sin. Men rollen til sparing ble grundig behandlet av Say. Han forklarte hvorfor kapital som et sparefond naturlig tjener renter. Kapital er et verktøy for næringslivet og for beregning, og penger er den eneste formen for kapital hvis kostnad er så denominert. Akkurat som varer har en pris og arbeidskraft har sin lønn, kommer bruken av kapital over tid med en kostnad. Og den kostnaden, dens fritt fastsatte rentesats, er en integrert del av velfungerende markeder.
Sparing som en kilde til kapital er nødvendig for entreprenører, som er villige til å by opp for den etter å ha estimert en rentesats i sine forretningsberegninger samt å vite hvilken rentesats som er overkommelig for et prosjekt.
Dette er ikke den ågerantagelsen som Keynes ser ut til å ha antatt; at grådige, arbeidssky kapitalister holder tilbake forbruket sitt og dermed begrenser produksjonspotensialet. Videre har Keynes’ matematiske makroøkonomi ført oss inn i en blindgate hvis endepunkt nå er nådd. Hans paradoks om sparing er et slikt tilfelle: Det skader dagens forbruk når man sparer. Derfor, kvitt deg med sparing for å øke forbrukernes etterspørsel.
Enkelt sagt, det var nivået på hans tenkning.
Det var det samme med rentesatser. Men den manipulerte trenden mot null, og til og med negative rentesatser noen steder de siste årene, har tappet sparing som en finansieringskilde. Troen på at senking av rentesatser stimulerer produksjon og forbruk har vist seg å være mangelfull.
I stedet har vi ubegrensede mengder fiat-valuta, som over tid har forringet alles kjøpekraft. Så hvorfor ser vi ikke Keynes’ visjon bli realisert?
Svaret ligger i de få avsnittene som Keynes brukte til å villede i sin General Theory ved å fornekte gyldigheten av Says lov. Det er ingen rolle for stater å gripe inn i en økonomi annet enn en ødeleggende en. Den sanne kostnaden ved økende økonomisk inngripen måles i den synkende kjøpekraften til alle staters valutaer, som blir devaluert i et akselererende tempo i forhold til ekte penger i henhold til alminnelig lov, som er gull.
I noen tid har dette blitt en ustoppelig prosess, som logisk sett ender i den eksistensielle globale monetære krisen vi nå kan se for oss.