"Vi kan faktisk ikke se at det kan være noe annet kriterium, noen annen standard, enn gull."
Slik konkluderer De Gaulle i sin 'Kriterium'-tale fra 1965. Talen var et kraftig angrep på dollarens spesielle status under Bretton Woods-systemet. Lenger ned i dette innlegget finner du talen oversatt til norsk samt en to minutter lang video av talen.
Charles De Gaulles "Kriterium"-tale er fortsatt kanskje det mest veltalende korte foredraget som noen gang er holdt om gullets historiske rolle som den eneste nøytrale og pålitelige standard for måling av verdi.
I et flammende innlegg beskriver De Gaulle hvordan USA har uforholdsmessige store fordeler av den amerikanske dollaren som verdens reservevaluta og hvilke konsekvenser det får for hele verden. Dollaren er ikke en nøytral valuta; den rollen er det kun gull som kan fylle.
Da De Gaulle ytret disse ordene 4. februar 1965 ved Palais de l’Élysée, var det hans hensikt å forklare hvorfor Frankrike og andre europeiske land mente det var nødvendig å konvertere sine dollarbeholdninger til gull og få gullbarrene levert innenfor europeiske grenser for oppbevaring. Hadde den franske presidenten levd i dag for å være vitne til veksten av den amerikanske handelsubalansen, den medfølgende enorme amerikanske statsgjeld og gulls sammenfallende prisutvikling, ville han absolutt ha kjent på en følelse av rettferdiggjørelse.
Gull er en standard for pålitelighet - et "kriterium" som De Gaulle sa det - som "ingen valuta kan sammenlignes med".
Oversettelse av talen til norsk (fra engelsk)
"Valutaene til landene i Vest-Europa er i dag gjenopprettet, i en slik grad at de totale gullreservene til disse seks landene i dag tilsvarer amerikanernes. De bestemte seg for å konvertere alle dollarene de hadde på kontoene sine til edle metaller. Med andre ord, konvensjonen som gir dollaren en overordnet verdi som internasjonal valuta har ikke lenger sitt opprinnelige grunnlag, nemlig Amerikas besittelse av mesteparten av gullet i verden.
Men i tillegg fører det faktum at et stort antall land av prinsipp aksepterer dollar på samme måte som gull for å kompensere - når det er hensiktsmessig, eventuelle underskudd som oppstår til deres fordel fra den amerikanske betalingsbalansen - at USA står frivillig i gjeld til utlandet. Faktisk, det de skylder dem, betaler de dem i det minste delvis, med dollar som de oppbevarer kun for disse betalingene, i stedet for å betale dem fullt ut i gull, hvis verdi er ekte, som du bare kan besitte hvis du har tjent det og som du ikke kan overføre til andre uten risiko og uten ofre. Denne ensidige fasiliteten, som Amerika har fått, bidrar til et uskarpt bilde på idéen om at dollaren er et upartisk og internasjonalt symbol på utenlandshandel, samtidig som den er et passende middel for kreditt for et land.
Det er åpenbart andre konsekvenser av denne situasjonen. Spesielt det faktum at USA, i mangel av nødvendigvis å måtte betale i gull, i det minste totalt, for sine negative betalingsbalanser i samsvar med de gamle reglene - som krevde at landene tok de nødvendige skritt, noen ganger strengt, for å rette opp deres ubalanse - lider år etter år av en underskuddsbalanse. Ikke desto mindre fordi totalen av deres internasjonale handel er til ulempe for dem. Snarere motsatt! Materialeksporten deres overstiger alltid importen. Men det er også tilfellet for dollarene, hvor eksporten alltid overstiger importen. Med andre ord, det bygges opp kapital i Amerika ved hjelp av det som egentlig burde kalles inflasjon, som i form av dollarlån gitt til land eller til privatpersoner eksporteres. Ettersom økningen i valutasirkulasjonen som følge av dette i selve USA gjør investeringer i landet mindre lønnsomme, er det en økende trend der å investere i utlandet.
Dette fører, for enkelte land, til en slags ekspropriasjon av noen av deres selskaper. Uten tvil har en slik praksis i stor grad lettet, og oppmuntrer fortsatt til en viss grad, den mangfoldige og betydelige bistanden som USA gir til et stort antall land, som skal brukes til deres utvikling, og som vi ved andre anledninger, har vi selv dratt nytte av. Men omstendighetene er slik i dag at vi til og med kan lure på hvor langt problemet ville gå hvis landene som sitter med dollar før eller siden ønsket å bytte dem til gull? Selv om en slik generell bevegelse aldri ville finne sted, er det likevel et faktum at det er en ubalanse som til en viss grad er grunnleggende.
Av alle disse grunnene går Frankrike inn for at systemet skal endres. Vi vet at Frankrike sa dette spesielt på Tokyo Monetary Conference. Gitt det universelle støtet som en krise på dette feltet sannsynligvis vil medføre, har vi all grunn til å håpe at skrittene for å unngå det blir tatt i tide. Vi mener derfor det er nødvendig at det etableres internasjonal handel, slik tilfellet var før verdens store ulykker, på et udiskutabelt monetært grunnlag, som ikke bærer preg av noe bestemt land.
Hvilket grunnlag?
Vi kan faktisk ikke se at det i denne forbindelse kan være noe annet kriterium, noen annen standard, enn gull. Å ja! Gull, som aldri endrer sin natur, som kan formes til blokker, barrer eller mynter, som ikke har noen nasjonalitet og som er evig og universelt akseptert som den uforanderlige tillitsmessige verdien par excellence.
Dessuten, til tross for alt som kunne tenkes, sagt, skrevet, gjort, mens store hendelser skjedde, er det et faktum at det fortsatt i dag ikke er noen valuta som kan sammenlignes, verken ved et direkte eller indirekte forhold, ekte eller innbilt, med gull. Uten tvil kunne vi tenke oss å påtvinge hvert land hvordan det skal oppføre seg innenfor sine grenser. Men den øverste loven, den gyldne regel - som vi virkelig kan si bør brukes på nytt, med ære, på internasjonale økonomiske forhold - er en forpliktelse til å gjøre opp, mellom en monetær sone og den neste, med effektive leveranser og uttak av edle metaller, betalingsbalansen som følge av internasjonal handel."
Kilde: Den engelske oversettelsen av dette utdraget er hentet fra Lacoutre, 1991, s. 381.