Femti-fire år siden (15. august 1971) tok Nixon USD av gullstandarden, og dermed satte han offisielt den siste spikeren i kista for den konstitusjonelt påbudte idéen om amerikanske penger.
Men hei, i det minste kan grunnloven fortsatt fungere som et fint museumsstykke for barn å gå forbi.
Løgner fra høyt oppe
Tilbake i 1971 var løgnene fra høyt oppe (som ikke er noe nytt for noen sofistikert og kritisk tenkende borger) i full sving.
Nixon gikk på direktesendt TV og lovet oss at frakoblingen var «bare midlertidig» (høres kjent ut?) og at «dollaren din vil være verdt akkurat like mye i morgen som i dag».
Men løgnene startet eller sluttet ikke der.
Før frakoblingen 15. august argumenterte finansministeren og Fed-tjenestemenn for at gull faktisk holdt dollaren nede, og at å koble fra gull ville styrke dollaren fremover, mens gullverdien faktisk ville falle.
Hmmm.
Fakta fra matematikken…
En liten faktasjekk kan være verdt et smil her…
Først har frakoblingen fra gull vart i mer enn et halvt århundre, så det føles knapt «midlertidig».
Når det gjelder USDs kjøpekraft, vel, målt mot et milligram gull har den papirdollaren mistet > 99 % av verdien siden 1971.
I mellomtiden, og i motsetning til ekspertvitnesbyrdet fra en Fed-formann og finansminister i 1971, har gull ikke falt i pris, men steget, med vel… 8000 %.
ÅTTE TUSEN PROSENT.
Hæ?
Hva i all verden?
Hvordan var dette mulig? Hva gjorde gull de siste 54 årene?
Faktisk gjorde gull veldig lite.
Men dollaren, nå frigjort fra sin konstitusjonelt påbudte gullstøtte, ble veldig, veldig, veldig opptatt med å multiplisere (dvs. devaluere) seg selv bare for å betale for kriminelt uaktsom underskudd på statsbudsjettet.
Som en tenåring med pappas Amex-kort, ble gjelds- og forbruksavhengigheten til amerikansk «ledelse» offisielt født 15. august 1971 – samme dag som USDs dødsspiral begynte.
Vil du ikke tro meg? Ser du ikke sammenhengen?
Her er et annet gjenstridig faktum: I 1971 var USAs offentlige (statlige gjeld) $398 milliarder.
Per i dag har det tallet skutt i været til $37,2 billioner i løpet av mitt liv…
Historie ignorert = historie gjentatt
Leksjonen er enkel: Valutaer støttet av ingenting vil oppmuntre til gjeldsavhengighet, som devaluerer kjøpekraften til papirpengene.
Dette er en syklus som har blitt gjentatt utallige ganger gjennom historien. (Se: The Faces and Cycles of Gold).
Gull, som er langt mer ærlig enn politikere, stiger fordi papirpenger ALLTID dør under vekten av uærlig forbruk.
Fra uærlighet til desperasjon
Uærlighet følges selvfølgelig alltid av mangel på ansvarlighet, som igjen følges av atferdsmønstre av desperasjon, pekefinger og galskap – som en sittende president som kaller en Fed-formann, som vi ikke er fans av, «en total taper».
Omfanget av politisk desperasjon som nå maskeres som dristig handling (tollpolitikk, Genuis Act, Fed-kritikk og til og med økt «buzz» om en gullrevaluering) er nå en dagligdags ting.
Det som er enda skumlere er at slike mønstre ikke er unike for USA; de er globale…
Global gjeld i 1997 var $30 billioner. I dag har det tallet skutt i været godt forbi $300 billioner.
I mellomtiden har politikere og betalte økonomer i DC-tenketanker (oksymoron?) hypnotisert massene til å feilaktig tro at slike ellers utenkelige gjeldsnivåer kunne opprettholdes.
Hvordan?
Ved det like utenkelige forslaget om at valutaer klikket frem hos en sentralbank kunne trygt absorbere slik gjeld uten risiko for valutaen, økonomien eller markedet.
Men som vi (og sunn fornuft) har minnet om i årevis: Du kan ikke løse en gjeldskrise med mer gjeld som deretter monetiseres med penger skapt ex-nihilo ut av løse luften.
De første sprekkene i rustningen: Kredittmarkeder
Gjeld (som David Hume, von Mises og andre kritisk tenkende «gullbugs» har advart om i generasjoner) ødelegger, vel, nesten alt…
Ingen steder er dette sannere enn i USAs og de globale kredittmarkedene, der politikere og investorer plystrer forbi gjeldskrise etter gjeldskrise.
Men gjeldskriser er effektivt bare likviditetskriser, og vi har sett en rekke av dem i nyere (men medie-ignorert) minne.
For eksempel repo-krisen i 2019, samt markedsimplosjonen i 2020, GILT-krisen i 2022, bankkrisen i 2023 og til og med tollkrisen i april 2025 var til syvende og sist bare skilt på en likviditets-/kreditt-/gjeldskrise som ulmer i åpent, men ignorert syn.
I hvert tilfelle ble de foregående kredittimplosjonene «løst» av dovish sentralbankreaksjoner med enten lavere renter eller høyere pengetrykking.
Med andre ord: Spark boksen for å kjøpe tid, stemmer og unnskyldninger mens neste generasjon arver et mareritt.
Den andre sprekken i rustningen: Oppblåste aksjebobler
Men å utvide valutatrykkingen via grotesk kredittutvidelse for å gi «nød»-likviditet mens man subsidierer et ellers mislikt UST-marked og oppblåser et objektivt overvurdert aksjemarked er ingen «løsning».
Det er bare en sakte kokende valutadevaluering som utvider tempoet i formuesulikhet mens det raskt mater markedsbobler, og dermed markedsrisiko.
Markedsbobler tilsvarer ikke sterke økonomier
I årevis har vi åpent hånet den falskt positive fiksjonsskrivingen til Bureau of Labor Statistics (BLS) for deres falske inflasjonsrapportering og komisk (og tilsynelatende konstant) optimistiske arbeidsdata.
Men med Main Street som nå kryper under den usynlige og feilrapporterte skatten av inflasjon samt nedjustert jobbskaping (som bekrefter en resesjon vi har sagt allerede er her), har Trump nettopp sparket sjefen for samme BLS for faktisk å fortelle sannheten.
Folkens, uavhengig av din politiske bias, man kan virkelig ikke dikte opp denne typen galskap.
Men hvorfor bekymre seg, siden den udødelige S&P, NASDAQ og DOW (90 % eid av USAs topp 10 %) kommer til å redde oss, ikke sant?
Hmmm.
Denne S&P tar 40 % av markedsverdien fra 7 aksjer hvis nettoinntektsmarginer bare venter på en reversering når AI-memen (akkurat som tidligere memer, fra dotcoms, eiendom, elektrisitet, biler og jernbaner) blir overfylt og overkjøpt.
Margin gjeld i amerikanske markeder har oversteget $1 billion-merket, som er større enn tidligere topper i dot.com- og pre-08-boblene.
I mellomtiden selger innsidere som Bezos milliarder i personlige aksjer, og Buffet selv sitter stort sett (hundrevis av milliarder) i kontanter mens NASDAQ handles til 49X inntjening.
Kort sagt, hvis du tror markeder med en slik profil vil redde den amerikanske økonomien, tenk om igjen.
De vakler på renter og resesjonsrisiko som minner om 1929-Amerika og 1989-Japan. Da disse boblene sprakk, tok det tiår, ikke måneder, å gjenopprette tidligere høyder.
Bare sier det.
Verden (og gullets) reaksjon på USAs nedgang
Mens en post-2022-verden i økende grad vender seg bort fra en våpenisert USD, og mens BRICS+-nasjonene for hver dag som går ser etter nye måter å handle utenfor Greenback og nettooppgjøre globale handelsavtaler i fysisk gull, kan trenden bort fra USD og amerikansk gjeld, akkurat som BLS' pessimistiske arbeidsdata, ikke lenger skjules.
Like ubestridelig er gullets objektive oppgang som en strategisk global reserveaktiva foretrukket fremfor UST.
Siden USA skjøt seg selv i foten ved å våpenisere en angivelig nøytralt reserveaktiva (USD) i 2022, har sentralbankenes opphopning av gull tredoblet seg mens etterspørselen etter UST har falt faretruende.
Per juli 2025 har til og med BIS bekreftet gullets status som en Tier-1-aktiva ved siden av den langt mindre troverdige 10Y UST.
Etterspørselen etter fysisk gull har knust den hittil (og lovlige) prisfastsettelsen på New York- og London-metallbørsene.
I stedet for å belåne gull med papir, er disse tvilsomme market makers/børsene nå tvunget til å utføre faktisk levering i stedet for å gjøre opp korte kontrakter.
I mellomtiden flytter gullhandelen østover, der Shanghai- og St. Petersburg-børsene snur bordet på vestlig manipulasjon av et aktivum som Østen har forstått langt bedre (og lengre) enn Vesten.
Mer desperasjon følger…
Med denne bakgrunnen - av en verden oversvømmet av mislikte amerikanske dollar, IOU-er og fantasipolitikk - har DC blitt tvunget til å bli mer desperat i møte med en DXY som har sett den verste halvårsavkastningen på 40 år.
Denne desperasjonen tar mange former, inkludert skyt-fra-hoften-tollpolitikk som endres nesten daglig og sender markeder opp og ned som jo-joer, der billioner i aksjemarkedsverdi kan skapes eller tapes på timer.
Genuis Act-bløffen
Mens etterspørsel og tillit til USD svinger, blir DC tvunget til å skape nye og smarte prosjekter for å øke denne etterspørselen, der Genuis Act (andre oksymoron?) er det nyeste eksempelet.
Ved å koble stablecoins med UST-er (og dermed USD), tillater denne konge-maker-loven ganske enkelt fintech-giganter (Tether, Circle Internet) og favoriserte banker (JP Morgan) å utstede stablecoin-brukere en digital dollar mens utstederne reinvesterer kundenes penger i en UST-arbitrage der de beholder all avkastningen (profitten) og mynteieren får bare en sporbar, programmerbar og konfiskerbar «mynt».
En slik profil gjør selvfølgelig stablecoins til en CBDC i substans snarere enn form, siden de bare er CBDC-er utstedt av private aktører (direkte knyttet til Fed) snarere enn en sentralbank.
Kort sagt, en klassisk forskjell uten betydning.
Stablecoins (tredje oksymoron?) er heller ikke «stabile» eller en «mynt».
Som bankene som kollapset i 2023 på grunn av UST-volatilitet og rentesvingninger, stiger og faller stablecoins med svingninger i obligasjonsavkastningen.
Derfor er disse «stablecoins» ikke mer stabile enn Signature Valley Bank eller statsobligasjonsmarkedet selv, som, for alle som følger med, er alt annet enn stabilt…
Det eneste alternativet igjen: Mer devaluering
Onkel Sams statsobligasjoner er like syke som Onkel Sams dødelig syke gjeldsnivåer.
Med mindre billioner «trykkes» hos the Fed for å kjøpe disse obligasjonene, vil etterspørselen og dermed prisene falle, noe som betyr at renten vil stige.
Obligasjonsrenten representerer selvfølgelig de sanne kostnadene ved gjeld/lån, og med USA så forgjeldet, har det IKKE råd til å la obligasjonsrenten stige kraftig.
Som alle gjeldsdruknede nasjoner gjennom historien, vil the Fed dermed bli tvunget til å velge mellom å redde obligasjonsmarkedet eller redde valutaen.
Dollaren vil bli ofret (devaluert) for å opprettholde obligasjons-/gjeldsmarkedet av den enkle grunn at gjeld er den eneste «kraften» som støtter såkalt amerikansk «vekst» og «hegemoni».
Gullrevaluering – Mer desperat enn effektiv
I mellomtiden er det alvorlig snakk om å revaluere Onkel Sams 261 millioner unser med $42,22 gull-sertifikater til markedspris eller høyere. Dette er like realistisk surr som en gullstøttet statskasse, temaer jeg har adressert i lengden andre steder: Gold Revaluation: Trump’s Red Button Option.
Eiere av gull ønsker absolutt en slik revaluering velkommen, men selve behovet for slik politikk er bare en forsterket bekreftelse på at gull er nødvendig og mer tillitsverdig enn USD – selv blant amerikansk ledelse…
Se fremover? Det ser dårlig ut…
Alle de foregående faktaene bekrefter akkurat hvor gjeldsforvrengt den amerikanske økonomien og narrativet er, per 2025.
De bekrefter også akkurat hvor gjeldsfanget amerikansk politikk har blitt. Viktigere, de bekrefter akkurat hvor dødsdømt den amerikanske økonomien er fremover.
Dette er fordi USAs vekstnarrativ har null gode alternativer igjen. Når gjeld/GDP-forholdet krysser 100 %-Rubicon (vi er nå på 120 % +), bremser veksten matematisk med 1/3.
Og den eneste måten å bringe dette gjeldsforholdet ned på er via massive kutt i offentlige utgifter godt utover DOGE- eller USAID-kutt. Den virkelige gjelden kommer fra rettigheter og militærutgifter, som ingen politiker kan eller vil røre.
USA allerede i mislighold?
Igjen, dette etterlater USA med bare dårlige alternativer for å adressere uholdbar gjeld. Det kan enten misligholde eller inflatere bort gjelden.
Gjett hvilket alternativ DC vil (og har) ta(tt)?
Men her er problemet.
Ved å inflatere bort gjelden via valutadevaluering, svever inflasjonsnivåene forbi UST-renten, noe som resulterer i negative realrenter – dvs. en NEGATIVT avkastende UST, som per definisjon ER en misligholdende obligasjon.
Ironiene florerer…
Men USA unngår å offentlig vise denne ironien og misligholdet ved ganske enkelt å lyve om (dvs. feilrapportere) den amerikanske inflasjonsraten, målt av en KPI-skala som har blitt «modifisert» over 20 ganger siden Volcker-æraen for å maskere de faktiske inflasjonsdata.
Igjen: Bare mer desperasjon skjult i åpen syn.
Gull er klart
Alt dette forklarer gullets massive oppgang etter vendepunktet i 2022. Hvis folk som deg og meg kan se desperasjonen og balansen til USA, kan resten av verden det også.
Det er derfor sentralbanker, statlige formuesfond og til og med BIS selv åpent går over fra dårlige «penger» (dvs. fiat/papir «penger») til ekte penger, dvs. fysisk gull.
Sølv
Sølvs virkelige bevegelser, allerede betydelige i 2024 og 2025, har ennå ikke kommet. I gull-bull markeder utpresterer sølv dramatisk.
Vi er ikke nær gull/sølv-forholdene fra 1980 eller 2011 (henholdsvis 15 og 32), av den enkle grunn at til tross for 40 % oppgang i 2025 (og overgått S&P siden 2000), har gull-bull markedet ennå ikke engang tatt fart.
I mellomtiden fortsetter sølv, som sitter på toppen av et 5-årig forsyningsunderskudd og en 45-årig kopp-og-håndtak-formasjon, å stige, og når det prissettes i gulltermer, er sølv fortsatt attraktivt undervurdert.
For tålmodige investorer vil sølv være ganske belønnende.
Bevaring er formue
Til syvende og sist er imidlertid vårt mål formuesbevaring først og fremst. Gullets historiske rolle som verdibevarer i tider med papirpenge-katastrofer betyr at formue skapes ved: (1) ikke å tape den og (2) ikke å måle den i fiat-termer.
Hvis din egen stat unnlater å beskytte valutaen og formuen din, hviler ansvaret på hvert enkelt individ.
Og med kapitalkontroller og sentralisering (som vist mest nylig av stablecoin-rushet) på vei oppover, kunne ikke viktigheten av å holde en analog «kjæledyrstein» – direkte i ditt navn og utenfor et farlig banksystem (med en lovlig brannmur mellom staten din) – vært mer overbevisende enn i dag.