Det er ganske nøyaktig 50 år siden verden ble endret for alltid. President Richard Nixon annonserte søndag 15. august 1971, på direktesendt amerikansk TV, at dollaren skulle frikobles fra gull.
Tiltaket var ment å være midlertidig. 50 år senere står dollaren fortsatt i sentrum uten en knytning til gull. Beslutningen var med andre ord alt annet enn midlertidig. Se video av Nixons tale under:
Beslutningen innebar at alle valutaer for første gang i verdenshistorien ikke hadde noen tilknytning til gull. Tidligere hadde enkelte land forsøkt seg med fiat-penger (politisk bestemte penger), men aldri hadde hele verden på en og samme tid operert med fiat-penger. Alle tidligere forsøk med fiat-penger har mislyktes.
Beslutningen om å ta dollaren av tilknytningen til gull blir omtalt som ‘The Nixon-shock’. Nixon-sjokket tilskrives også årsaken til stagflasjonen på 1970-tallet (stagflasjon = høy inflasjon + lav/ingen økonomisk vekst).
For å forstå rekkevidden og betydningen av beslutningen i 1971 må vi gå noen år tilbake i tid.
Et historisk tilbakeblikk
I juli 1944 møttes 730 delegater fra 44 land i Bretton Woods, New Hampshire, for å forhandle fram et nytt internasjonalt, monetært system etter 2. verdenskrig. Formålet var å gjenopprette stabiliteten i det internasjonale pengesystemet etter en mellomkrigsperiode preget av stor uro.
USA, som på den tiden kontrollerte 2/3 av alt gull i verden, insisterte på at Bretton Woods-avtalen skulle hvile på både gull og dollar som standard.
Det var sterke krefter i Bretton Woods for å knytte verdens pengesystem til gull. Disse kreftene ville gi gull en ankerfunksjon i det nye pengesystemet; gull ble ansett for å være den perfekte og mest nøytrale pengestandarden det var mulig å etablere.
Men ved veis ende ble dollaren valgt. Det innebar at verden stolte på USAs løfte om at de ville bytte dollar mot fysisk gull på forespørsel. Amerikanerne lovet at gullvinduet alltid ville være åpent.
Dollaren ble knyttet til gull på $35 for 1 troy ounce gull (31,1 gram). Andre valutaer ble igjen knyttet til dollar. De hadde dermed en indirekte tilknytning til gull. Knytningen til dollar innebar at andre land skulle holde sine valutakurser fast mot dollar.
Skjønt noen reell tilknytning til gull kan man knapt si at Bretton Woods-avtalen i 1944 innebar. Avtalen var en pseudo gullstandard. Den var på ingen måte en reetablering av den opprinnelige gullstandarden før 1933. Gull kunne ikke lenger sirkulere i daglige økonomiske transaksjoner i verdens viktigste økonomier. I 1933 hadde Franklin D. Roosevelt, gjennom Executive Order 6102, gjort det ulovlig for privatpersoner å eie gull (smykker unntatt) i USA. Kun for internasjonale betalingstransaksjoner mellom sentralbanker var dollaren mulig å innløse i gull.
Det var klare strukturelle mangler i Bretton Woods-avtalen. Disse var bl.a. at betydelige valutakursendringer måtte godkjennes av Det Internasjonale Pengefondet (IMF), en institusjon som så dagens lys under konferansen. Systemet var også kjennetegnet av vesentlige restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser. I årene før første verdenskrig beveget kapital seg nokså fritt mellom land.
Dollar-standarden fungerte en stund rimelig bra, til tross for disse strukturelle manglene. En av utfordringene med Bretton Woods-avtalen var at det ikke ble stilt noe reservekrav til hvor mye gull som skulle ligge bak hver dollar (reservekrav = 0%). Formulert på en annen måte, USA kunne nå trykke nye dollar uten å bekymre seg for om de hadde nok gull til å støtte mengden dollar i omløp. Dette var ikke en fungerende gullstandard.
Med Koreakrigen i 1950-årene, massive sosiale velferdsprogram og Vietnamkrigen på 1960-tallet måtte USA trykke stadig nye dollar for å finansiere sine enormt kostbare prosjekt. Flere europeiske land begynte på 1960-tallet å miste tilliten til dollaren og ba om å få konvertere sine dollar til gull. Resultatet var at USA fram til 1971 mistet halvparten av sitt gull og Richard Nixon hadde dermed ikke noe annet valg enn å ta dollaren av gulltilknytningen i 1971 – USA ville ellers ikke hatt noe gull igjen.
Betydning for verden
Det var flere som morgenen 16. august 1971 trodde det var verdens undergang:
Arthur Burns, den gang sentralbanksjef i USA, skrev i sin dagbok:
"What a tragedy for mankind!"
George McGovern (amerikansk politiker):
"It is a disgrace for a great nation like ours.”
Vi er av en eller annen grunn få som snakker om dette i dag. De fleste oppfatter en manglende gullstandard som helt uproblematisk og ingen ting å bekymre seg for. Svært få kjenner til historien og hvilke konsekvenser den har hatt for samfunnet og økonomien de siste 50 årene.
Så hvor står vi i dag?
Vi har tilsynelatende levd godt med USD som hovedvaluta i 50 år, og alt er etter de flestes oppfatning såre vel. Men skraper man litt i overflaten ser vi tegn på et svært sårbart system.
Med fiat-penger blir staten større og mektigere. Myndighetene kan trykke penger etter eget ønske for å finansiere velferdsprogram, militæret og økonomiske redningspakker (bailouts - f.eks. Covid). I Norge utgjør staten nå 65% av BNP.
Sentralbanker og kommersielle banker kan med fiat-penger trykke penger uten begrensninger. Ved et tastetrykk skapes nye penger. Ingen har jobbet for pengene, de eksisterte ikke i går. Men på magisk vis har bankene tryllet fram nye og friske penger, og behovet virker uendelig stort.
En økt pengemengde innebærer svekket kjøpekraft for alle penger i omløp. Vi oppfatter at varer og tjenester blir dyrere. I realiteten er det pengene våre som taper seg i verdi - kjøpekraften faller (pengene strekker ikke til…).
Vi lever altså i et system med kronisk inflasjon. Det lønner seg ikke lenger å spare; vi blir faktisk straffet for å spare på tradisjonelt vis. Renten på bankinnskudd er 0% og kjøpekraften blir spist opp av prisinflasjonen. Vi blir tvunget til å spare på annen måte. Folk flest sparer nå i aksjefond uten en tanke om risikoen som følger med.
Etter Covid og nedstengingen i 2020/2021 har verdens gjeld nådd et alarmerende nivå. The International Institute of Finance (IIF) estimerte at det per 1. kvartal 2021 var 289 trilliarder USD gjeld i verden (global gjeld i 1971 var 5 trilliarder USD). Det tilsvarer 360% av global økonomisk produksjon. Gjeldsnivået er så høyt at ingen kan eller vil tilbakebetale.
I Norge fortsetter også gjeldberget å vokse. Kredittindikatoren for juli 2021 viser en gjeldsvekst på 5,2% for publikum (husholdninger, kommuner og ikke-finansielle foretak). Det tilsvarer en vekst i gjelden på 325 mrd. årlig. Legg til uttak fra Oljefondet på NOK 400 mrd. så er vi oppe i 725 mrd. årlig.
Borte med vinden
I 1971 ble både Bretton Woods og 5.000 år med monetær historie kastet på dør. Poff, borte med vinden.
Gull var nå offisielt frosset ut av systemet. Etter hvert som årene har gått er det mange som anser gull for å være gammeldags, en relikvie fra fortiden. Gull er et monetært metall som ingen lenger forstår eller vil forstå. Gull er ikke lenger penger noen steder. Dollar er fortsatt kongen.
Samtidig fortsetter noen å akkumulere gull. Det er verdt å merke seg at sentralbanker over hele verden (ikke Norges Bank da…) kjøper gull som en stadig økende del av sine reserver. Gull viser finansiell styrke, uavhengighet fra dollaren og er et slags politisk symbol. Spesielt har de russiske og kinesiske sentralbankene kjøpt mye gull de siste tiårene.
Gull. Siste ord er ikke sagt.
Er du interessert i tallene bak?
Nedenfor viser vi noen utvalgte grafer som peker på at endringen av det monetære systemet i 1971 har hatt vidtrekkende konsekvenser. Det skjedde noe vesentlig i 1971 – samtlige illustrasjoner peker på det. Grafene gjelder USA.
Nysgjerrige sjeler kan besøke følgende nettside for mer – grafene er hentet herfra:
Reallønnsutviklingen har ikke holdt følge med vekst i produktivitet siden 1971.
Prisinflasjon (stigende priser) ble et fenomen i USA på ordentlig etter 1971.
Verdens største valutaer har siden 1971 tapt seg markant mot gull.
Vekst i inntekt for topp 1% har skutt i været, mens inntekten til de laveste 90% har stått stille.
Nasjonal gjeld (lineær skala):
Statsgjelden i USA skjøt fart etter 1971.